Når skrivekløen går utemmet

I blant er det greit å ha en måned som bare rett og slett mangler innlegg i bloggen min. Jeg er sikker på at det bare er sunt, på mange måter.

Vel, etter min seminevnverdige, korte og noe innholdsmanglende affære med militæret, har ikke sommeren vært den mest dramatiske, for å si det sånn. Jeg har altså ikke gjort så mye. Det har selvfølgelig vært høydepunkter, som da jeg spylte ned Øyvind (kun iført undertøy) med hageslangen i hagen her, kveldene Haakon og jeg har slappet av på Musikkflekken, turene til Sverige, og kvelder der jeg har spilt fotball med mine to barndomsvenner Anders og Alex. Så misforstå meg rett, det HAR vært en fin sommer.

Om ikke annet har jeg stort sett bare slappet veldig av. Det er det jeg kaller det gode liv. Men etter hvert som tiden går, skjønner jeg faktisk hva man mener når man sier at man helst ikke skal få for mye av det gode. For det kan bli kjedelig, etter to måneder i strekk. Det blir det forsåvidt hver sommer. Og den dagen du sier "Seb, du burde ringe den og den for han kan tilby deg en sinnsykt god jobb!" og prøver å få meg til å gjøre det, så vil du innse at jeg ikke er den mest motiverte personligheten på jord etter to måneder der jeg bare har vært avslappet. Men her en dag gav Haakon meg mailen til sin kusine, som jobber i et slags finne-jobb-til-folk-firma. Og siden jeg ikke har hatt internett siden torsdag før nå, så har jeg nå tatt meg sammen, stått opp (forholdsvis) tidlig, og sent CV og en liten tekst om hva jeg er ute etter. Det er en slags markør på at sommeren er over og nå er det tid for jobb, så jeg syntes det var et symbolsk bloggtidspunkt.

Og ja, så lange blir innlegg når man lar skrivekløen vokse i halvannen måned.

Edit: Først etter å ha sett innlegget i sitt rette element, går det opp for meg at det egentlig ikke var så langt.

Men det var da antiklimatisk

Hallo der. Du tenker helt sikkert "Hvorfor blogger Seb nå? Er ikke han på opptaksprøvene til befalsskolen i minst to uker til?"

Vel. For det første fant jeg ut i går morges at det faktisk var datamaskiner på basen som kan brukes når man måtte ønske det. For det andre har jeg alt blitt sendt hjem, så førstenevnte er ikke nødvendigvis relevant.

Hvorfor ble jeg sendt hjem mon tro? Var det etter min nærmest heroiske oppførsel under løpetesten, der jeg ikke bare løp fremragende selv, men også på veien rev min t-skjorte i to mens den fortsatt var på, slik at min nesten umenneskelig fantastiske kropp ble vist fram mens regndråpende ertende rant nedover, kun for å binde den rundt et kutt en jeg passerte hadde pådratt seg etter å ha falt, og dermed kom for sent, men kun på grunn av min nevnte heroiske oppførsel, at jeg rett og slett satte andres behov over mitt eget, fordi det rett og slett er sånn jeg er?

Nei.

Det viser seg at min kropp slett ikke er så mye å skryte av og at man for sitt eget beste bør se en annen vei for ikke å bli blendet om jeg tar av min t-skjorte, at det faktisk ikke regnet mens min pulje løp, at ingen falt under testen, at min t-skjorte forble på under hele testen, og at jeg dessuten ikke løp så veldig bra. Jeg fikk faktisk aldri vite om jeg klarte kravet en gang. Sliten ble jeg, da.

Uansett. Da legen ved basen fant ut at jeg ved få anledninger har besvimt, og at jeg ikke har papirer med en diagnose eller en bekreftelse på at det aldri kommer til å skje igjen, så er jeg faktisk ikke tjenestedyktig. Så de ville ikke ha meg der allikevel. Ikke i førstegangstjenesten heller.

Så etter alt pratet om at dette var en stor sjanse for meg og alt det der, viser det seg at etter noen dager får jeg beskjed om at jeg ikke har noen fremtid i forsvaret allikevel. Så da var det bare å skaffe seg en jobb og ta opp noen fag før jeg begynner å studere, gitt.

Det hele er noe tragikomisk.

Så nå drar jeg.

Det er nå jeg virkelig begynner å bygge på fremtiden min. Akkurat de neste fem dagene er veldig, veldig avgjørende for meg, og jeg merker nå hvor nervøs jeg er.

Hvis jeg lykkes, da er hele planen min veldig klar og enkel. Hvis jeg derimot ikke lykkes, da vil alt jeg har planlagt ta opp til to år lenger, og masse tid vil bli kastet bort på ganske trivielle og ikke minst kjedelige jobber og gjøremål det neste halve året.

Etter selve beskrivelsene jeg har lest av opptaksprøvene til befalsskolen, så tror jeg virkelig dette blir mitt livs utfordring - det tviler jeg ikke et sekund på. Jeg håper bare jeg kommer igjennom. Jeg er så nære nå. Aaaaalt for nære for å feile.

Jaja. Me snakkast.

A-L-D-R-I M-E-R

Så. Hvem er ferdig med videregående for alltid og skal aldri tilbake?

Jeg :)

Det er mulig jeg nettopp brøt regel 1 og 2

La oss håpe jeg ikke bryter noen opphavsrettsregler jeg ikke er klar over her.

Vel, jeg trengte noe til å distrahere meg fra eksamen (jeg kom forøvrig opp i historie til muntlig i dag) og siden Haakon ofte nevner at jeg "bør henge på /v/," og mye av humoren som går igjen blant Haakon, Erik og meg har sin opprinnelse hos 4chan, så tenkte jeg shit au. Den evige blogg-facebook-mail-zero punctuation-prosedyren jeg har på nett begynte å bli noe ensformig og, vel, gammel.

Så ja. For første gang gikk jeg hensiktsmessig inn for å la 4chan underholde meg (men NEKTET å besøke /b/, for /b/ er helt forferdelig og EKKELT). Og jeg må si at det var ganske kjedelig, for det var ikke akkurat mye interessant på fære. Det er vel mer en insider-greie. Dessuten kan man vel på sett og vis kalle meg en "newfag" fordi jeg ofte blir irritert av de gjengående sporene av forferdelig kynisme i mye av det som blir skrevet der. For ikke å snakke om hvor naive mange virker der. Kanskje er de teite, eller kanskje (og mest sannsynlig) har jeg ikke hengt der nok til å vende meg etter selve... kulturen, eller hva man kan kalle det.

I can't even play Mario games because he's a moralfag who always wants to save the princess no matter what. What kind of game is that! What I'm looking for in a video game is a deeper character that I can relate to, like the ones I base my morals in real life off of -- Saturday morning cartoon villains, for one. They know life isn't fair and they KILL KILL KILL without second thought! I admire that. I mean, Sephiroth was the best character in a video game because I can actually understand him unlike a moralfaggot. He's brooding. I'm brooding. Interest in swords. Yes, I collect many swords. Trenchcoat? I wear trenchcoats every day of my life. Kill without remorse? I would but I'd go to prison!! I understand his oedipus complex because I too share a strong bond with my mother - she cooks me food and I live in her basement.

I've been thinking about this a lot. I even wrote an essay for class entitled 'Moralfaggotry - what it is and why it's wrong'. It's a masterpiece, but I got an F. Wanna know why? Moralfaggotry, plain and simple. These moralfags just don't understand me. No one does. What's wrong with these moralfags is that they look on the bright side of life. I can't deal with that, which is why I follow the gothic lifestyle. As an intellectual gothic vampire, I've come to this conclusion: darker is always deeper in the realm of video games and in life.

SE PÅ DET DER. Herregud. Ved nærmere ettertanke går jeg utifra at det der bare er tull, sarkasme, en intellektuell måte å problematisere internettkulturen på som jeg bare ikke klarer å se igjennom fordi jeg ikke er nok på nett.

En ting skal Haakon ha da, og det var jo at jeg faktisk fikk noe ut av å besøke /v/. Om ikke videre verdifullt.

Edit: Nå som jeg leser igjennom det innlimte avsnittet igjen og igjen, innser jeg plutselig at jeg virkelig ikke tror at noen i all seriøsitet refererer til seg selv som en "intellectual gothic vampire." Det klarer jeg bare ikke å tro.

Pust, pes

Så jeg har begynt å trene.

Det er et vann her, som heter Dælivann. Det er vel... rundt tre tusen meter rundt, tror jeg. Det er grus- og skogsunderlag, så det er en ganske bra runde, med tanke på føre. Riktignok er det mye nedover- og oppoverbakker, og det fører jo til at man blir bedre trent, om man ser positivt på det. Jeg pleide å kunne løpe rundt, så jeg satset på at det skulle gå helt fint. Men så begynte jeg, da.

Jeg kom omtrent halvveis, før jeg var så sliten at beina mine knapt kunne bære meg, virkelig. Jeg vet ikke om jeg rett og slett bare er dårlig trent eller jogga for fort, men herregud så sliten jeg var. I og med at jeg har kommet inn på opptakene til befalsskolen, så er det klare retningslinjer for hvordan man skal trene seg opp. Siden jeg var såpass sliten der og da, tenkte jeg at jeg like godt kunne trene på push-ups og sit-ups der og da, siden jeg var varm og sånt. Og igjen. Tungt. Veldig tungt.

Jeg innser at dette kanskje er noe jeg burde begynt med tidligere. Jeg får satse på å trene hver dag (sukk) og satse på at jeg er sterk psykisk. Trening, ass.

Siste norsktime EVARR

Jeg sitter nå i min aller sistse norsktime. Jeg følte jeg burde skrive noe. Jeg blogger stort sett når jeg har norsk, ser du.

Å fy faen

Det er denne tiden av året som alltid har vært spennende for meg, og de fleste andre i mitt kull. Siste dagen i mai, nå er det ikke lenge til sommerferien og null skole på to måneder. Men sånn er det ikke i år. I år er det nemlig slutten på skolen. I morgen begynner måneden som er den siste, aller siste måneden på skolen sånn som jeg kjenner den. Èn eksamen og noen late skoledager igjen.

Jeg har hatt tre år på å bli kjent med den klassen jeg går i. Jeg har blitt kjent med en håndfull nye mennesker, de fleste av dem dette året, og jeg er veldig usikker på om jeg faktisk virkelig oppriktig kommer til å savne så mange av dem. I alle fall ikke alle. Bortsett fra at det blir uvant å ikke se dem opp til flere ganger i uka og sånn, så tror jeg egentlig ikke det. Og mandag 14. juni har vi nemlig avslutning for alle avgangselever i VG3. Hva skal vi gjøre da? Si hadet til hverandre? Jeg gleder meg ikke veldig til det. Det er mulig jeg vil virke en smule kald der.

Uansett. I morgen er ikke bare en begivenhetsrik dag på grunn av det. I morgen er det flere som har bursdag. Haakon har bursdag, Manbir har bursdag (og eksamen, haha), Simon Gallup (bassisten i The Cure) har bursdag, og Marilyn Monroe (som riktignok er død for lenge siden) har bursdag. Det er en del store bursdager på en dag.

Nei. For en stor tid. La oss ønske hverandre lykke til og holde fast.

Jeg publiserte dette først uten tittel

Det er sikkert en blanding av varmen som plutselig kom og det faktum at jeg fortsatt er litt småsyk, men det å kare seg fram til skolen en morgen er i alle fall bortimot den ultimate utholdenhetstest nå om dagen. Jeg merker at jeg nesten har begynt å svette når jeg kommer fram til skolen, og er utrolig sliten.

Så. Varmen i går. Siden jeg slutta tidlig på skolen tok jeg en tur til Oslo for å kjøpe meg et blad eller to for mine siste penger på Outland. Da var det så varmt, for første gang i år, at jeg rett og slett ikke orka å gå i annet enn t-skjorte. Og selv da var det rett og slett for varmt. På veien til hjembussen kjøpte jeg meg noe å drikke, og på selve bussen var det virkelig oppimot kokepunktet. Jeg satt på bussen og var nesten kvalm av varmen. Det var den verste bussturen på en stund.

Etter at jeg hadde vært hjemme en stund dro pappa og jeg ut på shopping. Det var litt gøy. Siden jeg er i ferd med å gå tom for klær var han enig i at jeg trengte mer (logisk nok) og han var villig til å kjøpe for meg. Så det var rett inn på Dressman der vi kjøpte to bukser, to kortermede skjorter og to langermede skjorter. Haha, stakkars pappa ble robba for penger. Etter det så han på mine sko (fulle av hull etter å ha krabba fra Stortinget til Slottet) og mente at jeg trengte nye. Så vi fòr til Ecco og kjøpte et par som var prikk like de gamle. Som alltid. Jeg vet hva slags sko jeg liker. Så spiste vi på Egon. Så dro vi hjem. Det er sjeldent jeg koster pappa så mye penger.

Ellers er vi godt i gang med å forberede oss til eksamen her på Dønski. I morgen har jeg eksamen i norsk, og onsdag neste uke er det forberedelsesdag i Politikk og Menneskerettigheter, etterfulgt av selve eksamen i faget dagen etter, torsdagen. Og dagen etter det, fredag, har jeg eksamen i nynorsk. Så det blir ikke mye fokus på å slappe av og å gjøre ingenting framover. Siste innspurt før jeg stolt og fornøyd kan si

ALDRI MER SKOLE

Og det blir nå ganske digg.

17. Mai

Dette har da vært en forventningsfull dag. Siste russedagen evarr liksom.

Sannheten er at jeg ikke har tenkt så mye over det. Etter at forrige helg er den mest slitsomme og innholdsrike helgen jeg har hatt (tror jeg, oppriktig talt) så har jeg liksom vært syk hele uka og ikke akkurat tenkt så mye framover. Så jeg hadde ikke store forvetninger eller planer til 17 mai. Uten at det egentlig er noe jeg pleier å ha.

Det eneste jeg visste at jeg ville gjøre var å se barnetoget til Evje skole. Dermed møttes Haakon og jeg på gangbroa rundt ti på ti (!) for å kaste russekort ned på toget sånn at ungene løp ut for å hente dem for så å ødelegge det :3 Akkurat som russen gjorde mot oss da VI gikk der. Og det som var litt hyggelig var at flere andre fra barneskoleklassen vår hadde bestemt seg for å gjøre det samme, så vi sto der sammen med veldig gamle bekjente. Og det var dritgøy og kjempehyggelig. Etter det ville Haakon følge etter toget litt til, og det endte med at vi faktisk fulgte toget hele veien. Kasta masse russekort inn i det så det klikka for barna, og hilste på gamle klassekamerater og lærere vi hadde på barneskolen. Det var rett og slett dritkult.

Etter at toget hadde kommet fram var det ikke så mye igjen å gjøre i Bærum, så Haakon og jeg dro etter hvert innover til byen. Vi trodde selvfølgelig at noen av de andre var der allerede, men det stemte ikke. Så vi gikk igjennom horder av mennesker for å finne frem til nationaltheateret, og satt der i en halvtimes tid til Jamila og Øyvind klarte å kare seg ned. Vi gikk litt rundt en stund, kjøpte litt pølser og is og litt sånt, før vi satte oss på Akershus Festning-området. Der var det jævlig god utsikt over Aker Brygge, så vi satte og så på alle menneskene som om de var maur. Etter det begynte jeg å føle meg ganske dårlig, så jeg dro med bussen hjem. Og du kan tenke deg hvor full den jævla bussen var. Det var knapt flere ståplasser igjen da jeg gikk inn. Uff.

Da jeg kom hjem hadde vi fått rundt 20 gjester, og siden jeg var den eneste der som var russ måtte jeg ydmykt dele ut de siste fem russekortene jeg hadde på lager. Jeg hygget meg litt med gjestene, før jeg gikk opp og hvilte meg på rommet. Mens jeg shottet hostesaft og ble høy på forkjølelsespiller. Jeg liker ikke å være syk, ikke sant.

Nei, men ellers har Haakon sagt seg villig til å bli med ut på et par øl, som et slags siste russeskrik. Det kan bli koselig.

Jeg vil egentlig si at på tross av noen ganske fæle nedturer, har det egentlig alt i alt vært en finere russetid enn det jeg hadde forventa. Sånn hvis man fokuserer på selve russegreiene. Så jeg vil egentlig si at dette er slutten på russetiden som ble så bra som den kunne blitt, og en ganske fin 17. Mai.

Men så dro jeg på Tryvann, da

Og nå er jeg en svamp.

Erik og jeg har lenge hatt en felles hypotese om at Tryvann stort sett bare skulle være masse mas og styr og kaos, men enda så dro vi oss med til Tryvann i går sammen med AC og Haakon. Både Erik og jeg var vel litt sånn "skal ta det rolig i dag, ikke la oss rive med for mye". Men hvem var det som ble mest fulle og tilsynelatende hadde det mest gøy og dansa og lo? Erik og meg.

Tryvann viste seg faktisk å være ganske gøy. Det var egentlig stort sett som forventet, annet enn at det faktisk var gøy. Jeg merket at stemningen der lot meg rive med selv før jeg hadde tatt en eneste øl, og jeg "oppførte" meg nok full lenge før jeg ble det, for å si det sånn. Jeg vet ikke. Kanskje det var følelsen av at det var koseligere der enn jeg trodde som rev meg med, eller kanskje jeg rett og slett ikke kjenner meg selv godt nok eller noe. For herregud, det var festlig. Å støte på folk jeg kjenner, i et veldig godt humør, skåle med folk jeg ikke kjenner, haha, forklare folk veien til ting, jeg bare synes sånt er ganske gøy.

Så ja. Jeg føler meg litt smådum når jeg tenker tilbake og husker hvor lite lyst jeg hadde til å dra. Men det ble altså gøy. Haakon og jeg skal tilbake dit i kveld. Jeg håper bare jeg klarer å begrense alkoholinntaket siden jeg ikke har penger eller har særlig lyst til å være en svamp i morgen også.

Min første fullførte russeknute

Jeg skal ikke nekte for at det å være russ er gøy. På tross av at jeg ikke er videre glad i store fester som Tryvann og slikt, er det mye moro å hente i russetilværelsen. For eksempel er det lettere å rasjonalisere seg fram til at et par øl en tirsdag kveld selv om man begynner tidlig på skolen dagen etter, er helt greit. På tross av at konsekvensen er at skoledagen blir litt mer krevende å fullføre... men hvem liker vel ikke en utfordring!

Ærlig talt liker jeg bedre å være på to- eller tremannshånd med noen jeg kjenner og liker godt enn på et slags felles treff med masse, masse folk jeg ikke vet hvem er.Og russetiden går jo ut på å møte masse nye folk, om ikke annet (som fyll og fanteri og tull). Men! Gjett hva. Russetiden er ganske morsom fordi det har seg sånn at man ikke MÅ gjøre det alle andre gjør i russetiden. Så det er stort sett oss tre bærumsfolk som kjører rundt i bilen til Erik og spiller fotball og litt sånt. Før Haakon og jeg tar oss noen øl senere. Torsdag kveld før jeg skal ha løpetest i gymmen. Det er kjempeflott. Og det er selv synes er morsomt med russetiden er liksom å gi bort russekort og ta russeknuter (de som ikke er helt teite vel å merke).

Så du lurer kanskje på hva en kar som meg med venner som mine finner på natt til 1.mai. Vel, jeg hadde lyst til å ta en fisketur mens resten av russen var ute og festa seg i hjel, men dette hadde hverken Haakon eller Erik så veldig lyst til, og de to i klassen jeg klarte å overtale ville ikke med mindre noen kunne kjøre oss. Og når Erik var ute av bildet så det mørkt ut for min drøm om den perfekte 1. mainatt. Men jeg skulle ikke fortvile, for Haakon hadde hørt at det skulle "skje noe greier i slottsparken". Etter litt om og men overtalte han meg til å være med, men jeg var hele tiden forberedt på å bare dra hvis jeg ikke likte det. Etter at Haakon og jeg hadde svippet en tur innom Egon og spist mat som var så god at jeg nesten kunne gråte av det, ble vi henta i Sandvika av Erik og vi dro inn til Slottsparken.

Det regna, så vi var alle usikre på om dette treffet egentlig kunne bli noe av, og i det hele tatt om det gikk an å sitte der. Men vi kom fram til slutt, og rett som det var møtte vi Øyvind, Jamila, Nygård, Adrian og Jawad og noen andre. Riktignok noen andre jeg ikke kjenner. Jawad ville ha russekortet mitt og jeg sa at selvfølgelig skulle han få det. Etter at jeg gav han det og gikk bort til de andre, hørte jeg han le HØYT og siterte vitsen nederst på kortet. Jeg ble meget stolt. Uansett rakk jeg knapt å veksle noen ord med Adrian og åpne en øl før to hestepolitifolk kom bort og ba oss helle ut det vi drakk og gå. Fint, tenkte jeg, den ølen fikk jeg mye ut av.

Etter at vi hadde stått i småregnet en stund og fundert på hvor vi kunne gå (kriteriene var et sted hvor vi kunne sitte under tak og drikke uten å bli kasta vekk). Vi stemte etter hvert over det, og da førte turen oss til Frognerparken i steden. Og der var vi vel fra rundt ni til... halv tolv? For der greide vi nemlig å sippe i oss øl mellom de gangene politibilene og natteravnerne suste forbi. Nygård og jeg klarte også å ta en russeknute; drikke en hel o,33-liters øl uten å bruke hender.

Så natt til første mai var ikke akkurat en stor fest for meg, og det ville jeg ikke at den skulle være heller. Derimot hadde jeg det veldig hyggelig og gøy i godt selskap, da også folk jeg kjenner og er komfortabel med. Og det er sånn jeg håper at resten av russetiden blir også.

Edit: Å herregud for et langt innlegg.

Med utganspunkt i denne hypotetiske valgresultatstabellen skal du

i en fagartikkel drøfte mulige og sannsynlige regjeringsalternativer etter valget i 2009. Vurder også hvilken betydning dette valgresultatet kan få for maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen.

Det er slike nøtter jeg tar for meg en onsdag ettermiddag der jeg er lei det ansvarsløse ungomsliv og heller vil la min hjerne bryne seg over noe meningsfyllt og givende.

Nei. Det er slike nøtter jeg tar for meg kvelden før fristen på disse store og kompliserte eksamensoppgavene vi får i faget Politikk og Menneskerettigheter for at vi skal være forberedt til en eventuell eksamen. Og nå går det opp for meg at dette er en oppgave jeg ikke skulle utsatt. For den er jammen ikke enkel. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår den en gang. Kanskje jeg skulle fulgt bedre med i dette faget.

Ønsk meg lykke til og kom gjerne med råd. Sukk.

Faen, Øyvind

Øyvind har blogga, og denne gangen gjort min jobb vanskeligere enn den trenger å være. Vanligvis skriver han om et mer spesifikt tema sånn at jeg bare kan gjøre en god rip-off, men i dag har han bare skrevet for å skrive i caps-lock. Og jeg gidder ikke det. Og jeg har heller ikke norsk skrivedag i dag. Dermed er det ikke noe jeg kan skrive om.

Det skal kanskje nevnes at jeg faktisk har norsk nå. OG det er et nytt innlegg i den andre bloggen, som jeg faktisk er fornøyd med. Tenk det. Så slutt å lese dette og beveg deg til den andre nå med en gang.

Ka-POFF

Jeg ble nettopp kalt inn til førstegangstjeneste i sjøforsvaret.

Dermed er planen noe klar. I og med at jeg skal inn i Januar 2011 så får jeg ikke studert mer enn et halvt år før tjenesten. DERIMOT så får man en del saftige studiepoeng i løpet av førstegangstjenesten... Så jeg skal nok jobbe fulltid fra sommeren/høsten, ta et år i militæret for så å studere etter det. Og man får studiepoeng av å jobbe også. Og ja... I 2012 har jeg dermed ganske mange studiepoeng og kommer mest sannsynlig inn på det jeg VIL inn på.

Så ved et pang viser det seg at jeg har et ganske klart bildet av hvordan mine neste år vil bli. Bare I GÅR og tiden før det var det ganske bekymrende og stressende å ikke ha noen som helst anelse om hva som skulle skje til høsten, og ved et PANG (eller ka-POFF) så er liksom den bekymringen borte. Nå kan jeg heller fokusere på å ikke dø i løpet av førstegangstjenesten.

Woah, liksom. Jeg har ikke ord. Jeg vet ikke om jeg synes dette er bra eller dårlig. Det er jo bra. Men MILITÆRET. Hyl.

Forøvig har Alice og jeg vært sammen i 11 måneder i dag :)
Gratulerer med dagen, Alice <3






Hurr.

Vel, Øyvind blogga

GJETT HVA!

Jeg er nødt til å jobbe som faen med skolen. Øyvind skriver så pent at han vasser i skolearbeid, og han snakker ofte om det. Hver gang han nevner det tenker jeg stakkar. Stakkars Øyvind. Men når jeg tenker meg om...

Jeg har MASSE skolearbeid jeg må få gjort. Og på grunn av ganske dårlige vaner i forhold til det å stå opp er det faktisk fag på skolen jeg knapt har møtt opp til i år. Nå når jeg innser det, så går det opp for meg at det ikke er bra. Det er siste halvår og jeg må få gode karakterer for å komme inn på et bra studie. Og du aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å studere selv om det helt sikkert blir jævlig stress og sånt. Men ugh. Jeg vil studere og starte mitt liv!

Og dermed koker alt ned til en kald og nådesløs konklusjon. Jeg må ta igjen ALT av skolearbeid jeg ikke har gjort. Jeg føler meg litt gira og litt "klar" når jeg tenker at jeg skal ta igjen alt. Det er sikkert ikke noe problem hvis jeg først går inn for det, men det er her man møter på et problem; jeg begynner aldri. Jeg setter meg aldri ned med ting. Jeg begynner å gjøre noe annet. Jeg må slutte med det.

Så her kommer det, folkens. De neste månedene skal Seb sette seg ned med skolearbeidet og jobbe som faen. SOM FAEN!

Noe annet enn tittel

Nå er mitt tittelmareritt over. Det er nemlig mars.

Det er nå våren kan begynne å titte litt fram her. Mars er nå den første vårmåneden. Så la oss krysse fingrene for at naturen følger reglene her. Noe juks som en forlenget vinter eller andre ufinheter finner vi oss ikke i mer.
VÅR.
NÅ.

Tittel 5

Egentlig begynner jeg å kjede meg av å kalle innlegg for "tittel," men siden jeg i starten av februar bestemte meg for at alle innlegg postet den måneden IKKE skulle hete noe annet enn tittel, pluss tall, så opplever jeg sterk irritasjon om at dette rett og slett ikke stemmer og at det snart er ferdig når jeg tenker å kalle det noe annet. For snart er det mars. Dermed gleder jeg meg til mars. Og jeg kan øve meg på å skrive kortere, mindre innviklede og uklare setninger.

Ferien har stort sett vært litt kjedelig. Misforstå meg rett, mye MORSOMT har skjedd. Jeg bare driter meg ut litt på døgnrytmen. Grunnen til at jeg kjeder meg er at mesteparten av tiden (i alle fall alt for store deler av tiden) innebærer at jeg sitter på nett og kjeder meg ihjel fordi jeg aldri legger meg. Og dermed sover jeg utrolig lenge ut på dagen. Og DERMED IGJEN kommer jeg meg ikke ut av huset før ganske sent. Da er det ikke så lenge til jeg må komme meg hjem igjen med siste buss og tog og whatnot for å i det hele tatt komme meg hjem. Altså får jeg utrolig lite ut av dagen, med unntak av mandagen. Jeg burde lære meg å tenke mer rasjonelt sånn sett. Joda, det går an å sove ekstra i ferien, men jeg MÅ ikke sitte oppe klokka seks på natta og skrive i bloggen fordi jeg kjeder meg noe kraftig. Og jeg KAN stå opp litt før fire på dagen sånn at jeg kanskje er litt trøttere neste kveld.

Jeg har også fyllt 19. Haleluja, nitten er jo fantastisk. Det året som ikke gjør noen forskjell overhode (med tanke på utviklet frihet, ikke innholdet i året generelt) som bare er kjedelig og en unødvendig utsettelse av å måtte betale en million kroner for månedskort. Jeg har ikke så veldig lyst til å være nitten år gammel. Jeg er sikker på, at hvis jeg er i en situasjon som er MORSOM eller koselig eller noe, og jeg plutselig kommer på at jeg er nitten år gammel, så kommer jeg til å kjede meg. Så kjedelig er det å være nitten år gammel. Det blir som å si at man er ingenting år gammel. Spesielt når jeg tenker på alt det morsomme som skjedde og ble gjort i forbindelse med å fylle 18. Urk.

I morgen (eller etterpå, gjerne om rundt seks timer) skal jeg føre en liste over hvor mange ganger Haakon bruker engelske ord og uttrykk i dagligtalen. Vi skal nemlig til Kjell etter hvert, og selvfølgelig innom polet først. Altså skal Haakon ta èn slurk av glasset for hver feil han gjør FØR vi kommer oss til Kjell, og et shot for hver feil han gjør ETTER at vi har kommet til Kjell. Vi øvde oss litt på det i sta. Det var hysterisk. Han kommer til å bli ganske full på det alene, for å si det sånn. Og jeg kommer til å le til jeg brekker ribbein.

Nå skal jeg etterlate leseren med en sang fremført av Lazlo Bane (som jeg har begynt å høre på igjen etter x år). Det er egentlig ikke deres sang. Den er originalt fremført av artisten Colin Hay, men jeg liker versjonen til Lazlo Bane. Den er veldig fin.

Tittel 4

I dag, den ellevte februar, har Alice og jeg vært sammen i 10 måneder. Det er gladsaker.

Gratulerer med dagen, Alice <3

Tittel 3

Det går sagn om et vesen som veldig sjeldent blir sett av andre enn de aller modigste sjøfarere.

Det er en type fisk. En fisk som svømmer rundt i sjøvannene. Mange mener at den egentlig bare er som en ferdigbakt sandwich for fiskere og haier. De kaller den...

BRØDFISKEN

Si meg, har du sett den fantastiske brødfisken? Den er ganske majestetisk av seg. Huff. Jeg har den på hjernen og den har vært der siden lørdag.

Tittel 2

Shit, Øyvind blogga. Det betyr at jeg må si noe vettugt om stress i forhold til skole.

Så. Vi har begynt med særemne, da. Selv om det nå så pent heter "fordypningsemne." Vi skulle levert problemstilling for godt over en uke siden, noe jeg enda ikke har gjort. Jeg har heller ikke bestemt meg for hvilken bok jeg skal lese bortsett fra Fakta om Finland og Sult. Så det må jeg finne ut.

Nei, dette innlegget virker ikke påtvunget i det hele tatt.

Tittel

La meg bare si at søndagen som var i går var en tåkete dag. Jeg var nemlig veldig, veldig trøtt. Det kan diskuteres om det var den ekstremt uegnede stolen jeg sov i natt til søndag eller om det var den gjenværende alkoholen i blodet mitt, men den natta sov jeg jævlig dårlig. Etter en litt slitsom søndag satt jeg endelig på rommet mitt igjen og var klar til å sove ordentlig igjen. Jeg skulle gjerne sovet lenger i natt. Jeg mangla tross alt en del søvn, og hadde gjort veldig mye til så trøtt å være den søndagen. Det kan dermed forstås at jeg var litt småfurten da jeg våknet i dag tidlig. Og mens jeg hørte på radioen på badet kommer idioten på radioen her og ønsker alle en "riktig" god morgen. Og humøret mitt var bare ikke riktig sånn at det IKKE gjorde meg irritert.

La meg forklare. Du går ikke rundt og ønsker folk du ikke kjenner til en "riktig" god morgen. Hva som er rett og galt er da så forferdelig subjektivt. For alt du vet ønsker du at morgenen til den du snakker med skal innebære kanibalisme og hylende voldtekt. Vil du virkelig oppfordre til sånt? Du kan stå der og ønske den ukjent en riktig god morgen og se hans eller hennes onde takknemlighetssmil, når det går opp for deg hva du nettopp har gjort. Og dermed står du der med skjegget i postkassa og ballene i saksa, og det er lite du kan si for å gjøre om på dette. Og da skal jeg gå forbi deg, peke og le, og si "det var det jeg sa, der for du for å være for liberal med alle dine talemåter!"

Riktignok virker det lite sannsynlig at jeg noen sinne vil få sjansen til å gjøre noe sånt. Og det kan hende jeg blir en smule kynisk når jeg er morgengretten.

Det urene undertøyets mørke vrede

Om dere leter dypt i deres aller innerste er jeg sikker på at dere klarer skape en illusjon av den fantastiske følelsen av at man ikke trenger å vandre rundt i snøen hele natta allikevel, men nettopp fikk sjansen til å sove trygt i en myk seng på en myk pute under en myk og ikke minst varm dyne. Det var slike dype og tilfredsstillende tanker og følelser som for igjennom mitt hode i det AC sa at jeg fikk lov til å sove over på reisesenga hennes fordi T-bane-ledningene bestemte seg for å ta fyr på Brynseng sånn at jeg ikke kom meg til sentrum for å rekke toget hjem.

Det kan hende at litt forhistorie kreves her.

Jeg pendler en del. Jeg er en pendler. Ikke at det er i forbindelse med jobb eller noe som har noe med karriere eller yrker å gjøre overhode, det er for å møte venner. Vennene jeg har bor stort sett i Oslo, om man ser bort ifra de TO jeg tilbringer tid med her i lille Bærum. Og dermed hender det jeg roter meg bort i uheldige situasjoner der det settes spørsmålstegn ved muligheten for å komme meg hjem igjen hvis jeg blir for sen. Det skjer omtrent hver helg. Man kan nesten si at slike problemstillinger for meg er hverdagskost, men med min lange og ytterst imponerende erfaring med slikt har det selvfølgelig aldri utviklet seg til å bli et uløselig problem, selv om det iblant er nære på.

Men ikke denne helgen.

Jeg satt hos min gode venn AC og skulle etter hvert ta siste T-bane og senere tog hjem. Det har seg sånn at jeg først må komme meg til sentrum for så å gå på toget som går videre hjem. Jeg gikk til T-banen som etter planen skulle gå 0.13 slik at jeg ville rekke 0.53-toget eller noe tidligere. Men nei. T-banen sto på stasjonen da jeg kom, og lysene var slukket. Det var noe utenom det vanlige som jeg fant svært forunderlig. Det var ingen som satt på setene sine, alle sto ved dørene og så bekymrede ut. Jeg gikk bort og spurte noen av dem hva dette hadde skyld i. De fortalte meg at banen hadde stoppet og at om den i det hele tatt ville begynne å gå igjen var det ikke før om en halvtimes tid. Om en halvtimes tid var for sent for meg. Men enda hadde jeg håp - jeg ringte AC og fikk henne til å sjekke trafikanten etter busser jeg kunne ta til Helsfyr, i håp om at banen fungerte der eller at det gikk en buss videre til sentrum i tide til å rekke toget eller bussen hjem derfra. Vi snakket sammen i nesten ti minutter. Det hun greide å finne ut var at neste buss gikk rundt tre. Og hadde jeg penger til nattbuss hjem fra sentrum? Nei.

"Det har endelig skjedd," tenkte jeg, "hendelsen som førte til at nei, denne gangen kommer jeg ikke hjem. Hendelsen som førte til at nei, nå har jeg ikke annet valg enn å rett og slett begynne å gå i retning sentrum og deretter i retning Bærum som da Erik og jeg gikk hjem fra Mortensrud i vår Oslo-på-tvers-ekspedisjon." Jeg sto der og stirret opp mot stjernene og lurte på hva denne natta skulle bringe med seg. Hva skulle jeg gjøre hvis jeg for alvor begynte å fryse? Hva om jeg ble så trøtt at jeg rett og slett kollapset? Var det noen mulighet for å rett og slett lage en liten snøhule for å holde på varmen? En melding avbrøt disse dystre tanker. Det var AC som hadde spurt sine foreldre om jeg kunne overnatte, og det var greit så lenge jeg sov på reisesenga i kjellerstua der. Og hva som deretter skjedde vet dere vel fra første avsnitt.

Men dere lurer sikkert på hva tittelen har med saken å gjøre, selv om de aller mest intelligente av dere kan klare å gjette det.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke akkurat planla å sove over hos noen den dagen. Skal jeg sove hos noen, så er det noen ting jeg alltid passer på å ha med; en bok, fulladet DS, tannbørste og ikke minst rent undertøy. Om dere atter en gang leter dypt i deres aller innerste er jeg sikker på at dere klarer å skape illusjonen av følelsen av at du fortsatt har på deg undertøyet du tok på morgenen for hele 24 timer siden og ikke har muligheten til å skifte. Det er ekkelt. Og det var ikke akkurat sånn at jeg ville spørre AC om å låne av henne.

I Øyvinds fotspor

Jeg har bestemt meg for at hvis Øyvind, som sjeldent oppdaterer sin blogg faktisk BLOGGER, så må jeg også. Og jeg må skrive om noe som omhandler det samme som hans oppdaterte innlegg. Det betyr at siden jeg bestemte meg for dette først nå, så må dette innlegget ta for seg materialisme og etter hvert bøker.

Hva bøker angår er det begrenset hvor mye jeg har å fortelle. For tiden, og forsåvidt i noen måneder nå, så har jeg lest en bok som heter The Way Of the Shadows. Den er forsåvidt spennende og stilig, men det er sjeldent jeg faktisk setter meg ned og leser den. Det er stort sett på vei til og fra Oslo eller noe. Kanskje hvis jeg ikke får sove. Litt sånt. Boka handler uansett om en kar som er fattig og vil bli en sånn en Assassin og etter mye om og men blir han tatt som lærling av byens beste. Historien er selvfølgelig satt til den populære middelalderen i et oppdiktet land der magiske og ikke-magiske mennesker går hånd i hånd. Boka beskriver hvordan lærlingen jobber mot sitt mål og hvordan han utvikler seg, og det er i det hele tatt godt skrevet og sånt. Så boka er veldig bra.

Det ble visst bøker først.

Og hva det materialistiske angår, så har jeg ikke så mye å meddele. Jeg liker å bruke penger når jeg har penger. Jeg har søkt jobb da, om det er relevant. Er det noe jeg trenger å spare til så er det et par deler til en PC Haakon og jeg bygger. Men da må jeg rydde rommet mitt så det er plass til PCen der.

Mari ville at jeg skulle nevne at hun er kul. Hun er det, altså.

Nordmenn liker å snakke om været

I sta var det en vis mann på radioen som mente at nordmenn er veldig veldig glad i å snakke om været. Han hadde gjort et fem-på-gata-intervju. Der sa folk blant annet at nordmenn er så glade i å snakke om været fordi det er så viktig og varierende her i Norge. Det er visst mye klimaforandringer og kulde- og heteperioder. Og det må vi jo bare snakke om.

Til slutt kom han til dette med at den store kulda vi har nå er i ferd med å forsvinne og vi er på vei mot plussgraderperioden. Og de sa PLUSSGRADER med dramatisk musikk i bakgrunnen. Som om vi ikke har opplevd det før. Og hva skal vi begynne å snakke om da, ville han vite. Nei si det. Disse gatemenneskene foreslo at nei, da fikk vi bare slutte å snakke. Bortsett fra en dame som foreslo økonomi. Så snart får vi begynne å forberede vår økonomisnakk, dere. Det kan bli vanskelig for meg med mitt nåværende beskjedne husholdningsbudsjett.

Herregud. Noe så uinteressant.

Og så til det jeg egentlig hadde tenkt til å blogge om.

2010 er hittil det året der jeg for fullt har begynt å tenke på hva jeg vil etter videregående. Det er ikke måte på hvor mye det er jeg vrenger hjernekapasiteten rundt for tiden. Jeg vet HVA jeg vil gjøre etter studiene, HVA jeg har lyst til å kjempe for og fremme (noe jeg har planlagt siden ungdomsskolen,) men jeg vet ikke HVORDAN jeg kommer til å ende opp med å gjøre det. Jeg har mange planer. Alt vil fungere godt om jeg bare klarer å studere enten journalistikk, psykologi eller sosiologi. Og alle tre er studier jeg har lyst til å ta uansett. Men jeg vet ikke hva jeg kommer til å komme inn på, hvilke karakterer som er gode nok. Alt det der. Og i det hele tatt hva jeg har råd til.

ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ

Tenke, tenke, planlegge, planlegge. Shit. Det er et langt liv vi lever.

Nei, DU er kjedelig.

Tittelen er spesielt tilpasset de som sier at bloggen min ikke er interessant.

I dag begynte det et nytt semester her på Dønski, og det første som skjedde var selvfølgelig at jeg kom for sent. Uansett, da jeg 5 minutter etter ønsket ankomst vandret inn i klasserommet mens jeg kun brydde meg om mitt og slett ikke stirret dømmende på de som hadde kommet tidsnok (de som kommer for sent i klassen vår blir i blant mobba for det) sto det en dame og prata om at vi godt kunne være anonyme hvis vi ville det under intervjuet og at vi ikke en gang trengte hvis vi ikke hadde lyst. Du som leser dette merker kanskje at det er en liten mangel på avgjørende informasjon her. Og det var det selvfølgelig også for meg der jeg vandret inn i en visshet om at mine fem minutters fravær hadde sørget for at de andre var informert om noe jeg ikke var. Men jeg fikk det altså for meg at denne damen var en student og jobbet med en doktorgrad og skulle intervjue oss etter at vi hadde sett en film.

Det er morsomt hvordan jeg klarer å skrive så mye med et så lite budskap noen ganger.

Uansett. Filmen vi skulle se var Ungdommens Råskap. Blablabla skole på Hauketo som er full av problembarn fordi lærerene der tydeligvis var inkompetente når det kom til ungdomsarbeid. Jeg ble bare irritert da alle i klassen hele tiden satt og lo mens jeg hele tiden satt og tenkte "går det an? Kødder de? Er de så dumme?" og det får meg til å tenke på hvor dårlige mange er når det kommer til oppfølging av problemungdom. I den filmen synes jeg det virker som at lærerene var mer bekymret for sitt eget rykte som lærer enn ungdommens fremtid. Og det var bare kjedelig.

Forresten. Hvis man går på google og søker på "manbir blogg" så finner du min blogg. Det er stilig.

Og ja, det var dagens. Ikke vær en fremmed.

Iblant må man feile

Seb says:
Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner hva du mener,

Erik | navbeacon says:
nei, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller

Seb says:
Da har vi et stort problem

Erik | navbeacon says:
ja fy faen.

Seb says:
So, uh...
What do we do now?

Erik | navbeacon says:
THE STØVELDANCE

Seb says:
THERE IS JULØL IN YOUR CUP

Erik | navbeacon says:
*DEN LYDEN JEG IKKE VET HVORDAN MAN SKRIVER*

Seb says:
THEN IT'S TIME TO FILL IT UP

Erik | navbeacon says:
*DEN LYDEN JEG IKKE VET HVORDAN MAN SKRIVER i en litt mørkere tone*
/lavere

Seb says:
..jeg husker ikke resten

Erik | navbeacon says:
x)
dance a little støveldance?
nei

Seb says:
*trekke på skuldre*



I mangel på noe annet å blogge om.

2010

Det er et nytt tiår.

For hver nyttårsaften som jeg kan huske, så har det alltid vært utrolig deilig og betryggende med tanke på at man "starter med blanke ark" og alt det der. Og det pleier alltid å være diggest akkurat når jeg ser på rakettene. Det er liksom det som er markeringen på disse blanke arkene.

Men i år har jeg vært i andre tanker. Hva har det egentlig å si? Hvem bryr seg om det er et nytt år? Det er ikke sånn at alt blir annerledes over natta, selv om dette er et nytt tiår. Så i motsetning til de andre årsskiftene jeg kan huske, så føler jeg meg rett og slett apatisk i forhold i år. Det er bare en annen natt. En natt med raketter.

Så jeg tror jeg venter med min jubel til jeg faktisk har sjansen til å forbedre mine karakterer på skolen, altså ved semesterskiftet. For det er faktisk noe som er verdt å markere.

Ellers vil jeg vel ønske alle et godt nytt år.

EDIT

Jeg må vel nesten nevne at dette tiåret hadde en grei start. Jeg fant nemlig nettopp ut at en film jeg satte til nedlastning faktisk er ferdig. Dette er flott, for jeg trodde at min PC gav opp å laste den ned da jeg fikk blåskjerm sist jeg satte i gang selve programmet x)

GOD NYTTÅR JEG KAN SE FILM JEJ