Det urene undertøyets mørke vrede

Om dere leter dypt i deres aller innerste er jeg sikker på at dere klarer skape en illusjon av den fantastiske følelsen av at man ikke trenger å vandre rundt i snøen hele natta allikevel, men nettopp fikk sjansen til å sove trygt i en myk seng på en myk pute under en myk og ikke minst varm dyne. Det var slike dype og tilfredsstillende tanker og følelser som for igjennom mitt hode i det AC sa at jeg fikk lov til å sove over på reisesenga hennes fordi T-bane-ledningene bestemte seg for å ta fyr på Brynseng sånn at jeg ikke kom meg til sentrum for å rekke toget hjem.

Det kan hende at litt forhistorie kreves her.

Jeg pendler en del. Jeg er en pendler. Ikke at det er i forbindelse med jobb eller noe som har noe med karriere eller yrker å gjøre overhode, det er for å møte venner. Vennene jeg har bor stort sett i Oslo, om man ser bort ifra de TO jeg tilbringer tid med her i lille Bærum. Og dermed hender det jeg roter meg bort i uheldige situasjoner der det settes spørsmålstegn ved muligheten for å komme meg hjem igjen hvis jeg blir for sen. Det skjer omtrent hver helg. Man kan nesten si at slike problemstillinger for meg er hverdagskost, men med min lange og ytterst imponerende erfaring med slikt har det selvfølgelig aldri utviklet seg til å bli et uløselig problem, selv om det iblant er nære på.

Men ikke denne helgen.

Jeg satt hos min gode venn AC og skulle etter hvert ta siste T-bane og senere tog hjem. Det har seg sånn at jeg først må komme meg til sentrum for så å gå på toget som går videre hjem. Jeg gikk til T-banen som etter planen skulle gå 0.13 slik at jeg ville rekke 0.53-toget eller noe tidligere. Men nei. T-banen sto på stasjonen da jeg kom, og lysene var slukket. Det var noe utenom det vanlige som jeg fant svært forunderlig. Det var ingen som satt på setene sine, alle sto ved dørene og så bekymrede ut. Jeg gikk bort og spurte noen av dem hva dette hadde skyld i. De fortalte meg at banen hadde stoppet og at om den i det hele tatt ville begynne å gå igjen var det ikke før om en halvtimes tid. Om en halvtimes tid var for sent for meg. Men enda hadde jeg håp - jeg ringte AC og fikk henne til å sjekke trafikanten etter busser jeg kunne ta til Helsfyr, i håp om at banen fungerte der eller at det gikk en buss videre til sentrum i tide til å rekke toget eller bussen hjem derfra. Vi snakket sammen i nesten ti minutter. Det hun greide å finne ut var at neste buss gikk rundt tre. Og hadde jeg penger til nattbuss hjem fra sentrum? Nei.

"Det har endelig skjedd," tenkte jeg, "hendelsen som førte til at nei, denne gangen kommer jeg ikke hjem. Hendelsen som førte til at nei, nå har jeg ikke annet valg enn å rett og slett begynne å gå i retning sentrum og deretter i retning Bærum som da Erik og jeg gikk hjem fra Mortensrud i vår Oslo-på-tvers-ekspedisjon." Jeg sto der og stirret opp mot stjernene og lurte på hva denne natta skulle bringe med seg. Hva skulle jeg gjøre hvis jeg for alvor begynte å fryse? Hva om jeg ble så trøtt at jeg rett og slett kollapset? Var det noen mulighet for å rett og slett lage en liten snøhule for å holde på varmen? En melding avbrøt disse dystre tanker. Det var AC som hadde spurt sine foreldre om jeg kunne overnatte, og det var greit så lenge jeg sov på reisesenga i kjellerstua der. Og hva som deretter skjedde vet dere vel fra første avsnitt.

Men dere lurer sikkert på hva tittelen har med saken å gjøre, selv om de aller mest intelligente av dere kan klare å gjette det.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke akkurat planla å sove over hos noen den dagen. Skal jeg sove hos noen, så er det noen ting jeg alltid passer på å ha med; en bok, fulladet DS, tannbørste og ikke minst rent undertøy. Om dere atter en gang leter dypt i deres aller innerste er jeg sikker på at dere klarer å skape illusjonen av følelsen av at du fortsatt har på deg undertøyet du tok på morgenen for hele 24 timer siden og ikke har muligheten til å skifte. Det er ekkelt. Og det var ikke akkurat sånn at jeg ville spørre AC om å låne av henne.