Når skrivekløen går utemmet

I blant er det greit å ha en måned som bare rett og slett mangler innlegg i bloggen min. Jeg er sikker på at det bare er sunt, på mange måter.

Vel, etter min seminevnverdige, korte og noe innholdsmanglende affære med militæret, har ikke sommeren vært den mest dramatiske, for å si det sånn. Jeg har altså ikke gjort så mye. Det har selvfølgelig vært høydepunkter, som da jeg spylte ned Øyvind (kun iført undertøy) med hageslangen i hagen her, kveldene Haakon og jeg har slappet av på Musikkflekken, turene til Sverige, og kvelder der jeg har spilt fotball med mine to barndomsvenner Anders og Alex. Så misforstå meg rett, det HAR vært en fin sommer.

Om ikke annet har jeg stort sett bare slappet veldig av. Det er det jeg kaller det gode liv. Men etter hvert som tiden går, skjønner jeg faktisk hva man mener når man sier at man helst ikke skal få for mye av det gode. For det kan bli kjedelig, etter to måneder i strekk. Det blir det forsåvidt hver sommer. Og den dagen du sier "Seb, du burde ringe den og den for han kan tilby deg en sinnsykt god jobb!" og prøver å få meg til å gjøre det, så vil du innse at jeg ikke er den mest motiverte personligheten på jord etter to måneder der jeg bare har vært avslappet. Men her en dag gav Haakon meg mailen til sin kusine, som jobber i et slags finne-jobb-til-folk-firma. Og siden jeg ikke har hatt internett siden torsdag før nå, så har jeg nå tatt meg sammen, stått opp (forholdsvis) tidlig, og sent CV og en liten tekst om hva jeg er ute etter. Det er en slags markør på at sommeren er over og nå er det tid for jobb, så jeg syntes det var et symbolsk bloggtidspunkt.

Og ja, så lange blir innlegg når man lar skrivekløen vokse i halvannen måned.

Edit: Først etter å ha sett innlegget i sitt rette element, går det opp for meg at det egentlig ikke var så langt.