Vel. For det første fant jeg ut i går morges at det faktisk var datamaskiner på basen som kan brukes når man måtte ønske det. For det andre har jeg alt blitt sendt hjem, så førstenevnte er ikke nødvendigvis relevant.
Hvorfor ble jeg sendt hjem mon tro? Var det etter min nærmest heroiske oppførsel under løpetesten, der jeg ikke bare løp fremragende selv, men også på veien rev min t-skjorte i to mens den fortsatt var på, slik at min nesten umenneskelig fantastiske kropp ble vist fram mens regndråpende ertende rant nedover, kun for å binde den rundt et kutt en jeg passerte hadde pådratt seg etter å ha falt, og dermed kom for sent, men kun på grunn av min nevnte heroiske oppførsel, at jeg rett og slett satte andres behov over mitt eget, fordi det rett og slett er sånn jeg er?
Nei.
Det viser seg at min kropp slett ikke er så mye å skryte av og at man for sitt eget beste bør se en annen vei for ikke å bli blendet om jeg tar av min t-skjorte, at det faktisk ikke regnet mens min pulje løp, at ingen falt under testen, at min t-skjorte forble på under hele testen, og at jeg dessuten ikke løp så veldig bra. Jeg fikk faktisk aldri vite om jeg klarte kravet en gang. Sliten ble jeg, da.
Uansett. Da legen ved basen fant ut at jeg ved få anledninger har besvimt, og at jeg ikke har papirer med en diagnose eller en bekreftelse på at det aldri kommer til å skje igjen, så er jeg faktisk ikke tjenestedyktig. Så de ville ikke ha meg der allikevel. Ikke i førstegangstjenesten heller.
Så etter alt pratet om at dette var en stor sjanse for meg og alt det der, viser det seg at etter noen dager får jeg beskjed om at jeg ikke har noen fremtid i forsvaret allikevel. Så da var det bare å skaffe seg en jobb og ta opp noen fag før jeg begynner å studere, gitt.
Det hele er noe tragikomisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar