I dag skjedde det to morsomme ting.
Vel, jeg hadde fremføring. Som en forhistorie er det greit å nevne at min meldingstone er ganske høy, og det er Pheonix Wright som roper OBJECTION så høyt at jeg skvetter omtrent hver gang jeg får melding. Så, jeg sto og hadde fremføring foran hele klassen og hadde akkurat gitt ordet til nestemann på gruppa, det jeg smertefullt fant ut at jeg hadde glemt å slå på lydløs. Og fikk en melding (det var deg, AC). Jeg kunne høre OBJECTION-lyden overdøve han som snakket og fyke veggimellom rundt i rommet. Det ble helt stille og noen lo og så rart på meg. Det var hysterisk.
Da jeg kom hjem ville Tassen leke, så han fant fram bamsen sin og fikk meg til å leke en stund. Etterhvert gadd jeg ikke mer, og gikk på kjøkkenet for å lage mat. Han la seg ved søppelkasse med leken ved siden av meg mens han så på meg med et blikk som sa "Lek mer med meg, Seb, ta leken, prøv å ta leken, jeg er ikke ferdig!" Jeg skulle uansett kaste noe i søpla, og når han først lå ved siden av med leken tok jeg den uten at han så det. Da han snudde seg for å ta leken og løpe, skvatt han bakover og så superforvirra ut, som om han skreik "HVOR I HELVETE BLE DEN LEKEN AV!?!"
Det var morsomt. My life is average og sånn.
torsdag 17. desember 2009
tirsdag 24. november 2009
Til øvrig informasjon
...så viste det seg å egentlig være ganske koselig å passe på de to hundene, på tross av at Tassen ikke tålte maten til Zita og kasta opp der jeg planla å sove. Men det gikk fint. Så nok om det.
...
Det var vel egentlig stort sett det jeg hadde å fortelle.
...
Det var vel egentlig stort sett det jeg hadde å fortelle.
fredag 20. november 2009
NEJ! FÖR HELVETE!!
La oss se noen uker tilbake, skal vi?
Jeg gledet meg VILT til Assassin's Creed II. Å, ja, denne helgen skulle være rolig, fin og full av spilling. Den skulle være perfekt. Spilling uten å bli forstyrret. Tanken var... herlig.
Gjett hva som skjedde i sta!!
Mamma kom inn på rommet mitt, der alt var tilrettelagt hvor jeg planla å sitte resten av kvelden. Spontant hadde hvis hun, pappa og tanta mi og kjæresten hennes bestemt seg for å være i Sverige til i morgen. Dessverre hadde de ikke noe barnevakt for vår og min tantes hund...
Dermed ble det til at siden hun visste at jeg skulle være her hele kveld, så måtte jeg passe på BEGGE DE TO HUNDENE I HELE KVELD OG I HELE NATT. Hunden til tante (som ikke akkurat er liten) får ikke lov til å være oppe, så jeg måtte flytte alt sammen ned. Så nå sitter jeg her nede med to VELDIG slitsomme hunder som skal ha turer, mat, vann og oppmerksomhet hele tiden. DET ER IKKE SÅNN JEG SER FOR MEG EN ROLIG KVELD FOR MEG SELV.
Tassen sitter og lurer på hvor mamma og pappa er, siden han knapt tåler å være til uten dem, mens Zita (som den andre hunden heter) går rundt og utforsker huset. Og sitter ved døra og vil ut. Og om de først skal ut, så må jeg ta med begge fordi de ikke kan sitte alene. LAME.
Jeg kan ellers også legge til at ingen av dem har spesielt god ånde.
Meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeh.
Jeg gledet meg VILT til Assassin's Creed II. Å, ja, denne helgen skulle være rolig, fin og full av spilling. Den skulle være perfekt. Spilling uten å bli forstyrret. Tanken var... herlig.
Gjett hva som skjedde i sta!!
Mamma kom inn på rommet mitt, der alt var tilrettelagt hvor jeg planla å sitte resten av kvelden. Spontant hadde hvis hun, pappa og tanta mi og kjæresten hennes bestemt seg for å være i Sverige til i morgen. Dessverre hadde de ikke noe barnevakt for vår og min tantes hund...
Dermed ble det til at siden hun visste at jeg skulle være her hele kveld, så måtte jeg passe på BEGGE DE TO HUNDENE I HELE KVELD OG I HELE NATT. Hunden til tante (som ikke akkurat er liten) får ikke lov til å være oppe, så jeg måtte flytte alt sammen ned. Så nå sitter jeg her nede med to VELDIG slitsomme hunder som skal ha turer, mat, vann og oppmerksomhet hele tiden. DET ER IKKE SÅNN JEG SER FOR MEG EN ROLIG KVELD FOR MEG SELV.
Tassen sitter og lurer på hvor mamma og pappa er, siden han knapt tåler å være til uten dem, mens Zita (som den andre hunden heter) går rundt og utforsker huset. Og sitter ved døra og vil ut. Og om de først skal ut, så må jeg ta med begge fordi de ikke kan sitte alene. LAME.
Jeg kan ellers også legge til at ingen av dem har spesielt god ånde.
Meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeh.
mandag 9. november 2009
Blablabla sosialkunnskap, kjempegøy
Herregud, som jeg plutselig skriver.
Vel. I skrivende stund har jeg sosialkunnskap og har begynt på et tema som er veldig lite interessant. Velferdsstaten. Jeg har hatt om velferdsstaten TUSEN ganger siden tiende. Da er det ikke noe gøy. Da er det liksom litt oppbrukt. Det skal riktignok bli spennende å se om jeg fortsatt har tunga rett i min munn når vi har prøve om dette. MEN INNTILL DA;
I løpet av disse ni novemberdagene har jeg faktisk skrevet forferdelig mye over en såpass kort periode. Til meg å være, riktignok. Jeg har faktisk greid å poste tre innlegg i Kult Ur-bloggen denne måneden. I tillegg er vel dette det fjerde innlegget i denne bloggen denne måneden. WHAT'S THE DEAL? Skrivekløe, altså.
Så på tross av at november er den måneden jeg hater aller, aller mest, så er det visst den som gjør meg mest kreativ. Til fordel for denne sosialkunnskapstimen.
Forøvrig kan jeg informere om at jeg nettopp postet en essay i den andre bloggen. Om man ikke overhode er interessert og kritisk til politikk, så er det neppe spennende lesestoff overhode. Om noen lurer.
Sånn. Nå skal jeg tegne en tegning.
Vel. I skrivende stund har jeg sosialkunnskap og har begynt på et tema som er veldig lite interessant. Velferdsstaten. Jeg har hatt om velferdsstaten TUSEN ganger siden tiende. Da er det ikke noe gøy. Da er det liksom litt oppbrukt. Det skal riktignok bli spennende å se om jeg fortsatt har tunga rett i min munn når vi har prøve om dette. MEN INNTILL DA;
I løpet av disse ni novemberdagene har jeg faktisk skrevet forferdelig mye over en såpass kort periode. Til meg å være, riktignok. Jeg har faktisk greid å poste tre innlegg i Kult Ur-bloggen denne måneden. I tillegg er vel dette det fjerde innlegget i denne bloggen denne måneden. WHAT'S THE DEAL? Skrivekløe, altså.
Så på tross av at november er den måneden jeg hater aller, aller mest, så er det visst den som gjør meg mest kreativ. Til fordel for denne sosialkunnskapstimen.
Forøvrig kan jeg informere om at jeg nettopp postet en essay i den andre bloggen. Om man ikke overhode er interessert og kritisk til politikk, så er det neppe spennende lesestoff overhode. Om noen lurer.
Sånn. Nå skal jeg tegne en tegning.
torsdag 5. november 2009
Ok, ok, ok
Jeg vet at dette kanskje skremmer denne bloggens små, lettskremte lesere som ikke er vant til at det plutselig ser ut til at bloggen min faktisk er aktiv.
Men bare fordi det er så mange innlegg på så kort tid her så betyr det IKKE at bloggen er videre aktiv. Ikke la dere lure.
MEN UANSETT. Vi har fått den kuleste norskoppgaven noen sinne. Vel, vi har om retorikk. Altså skal vi lage en tale og fremføre den foran klassen. Oppgaven? Vi velger selv. Helt selv. Vi kan holde en tale om hva vi vil. Læreren krever også at vi skal gå inn for å hente skikkelig informasjon. Det betyr at hun vil at vi skal bevege oss ut av klasserommet... og hun tilbyr avspasering for å kompensere for det vi bruker av fritid til å jobbe med denne oppgaven. Det betyr at hvis vi velger å prøve å ovebevise klassen om å se en film, så får vi avspasering for det vi bruker av fritiden vår til å se filmen. SÅ JEG KAN SETTE PÅ EN FILM EN KVELD OG SI DET TIL LÆREREN SÅNN AT JEG SLIPPER Å MØTE TIL TIMEN.
Herregud. Jeg elsker denne oppgaven.
Men bare fordi det er så mange innlegg på så kort tid her så betyr det IKKE at bloggen er videre aktiv. Ikke la dere lure.
MEN UANSETT. Vi har fått den kuleste norskoppgaven noen sinne. Vel, vi har om retorikk. Altså skal vi lage en tale og fremføre den foran klassen. Oppgaven? Vi velger selv. Helt selv. Vi kan holde en tale om hva vi vil. Læreren krever også at vi skal gå inn for å hente skikkelig informasjon. Det betyr at hun vil at vi skal bevege oss ut av klasserommet... og hun tilbyr avspasering for å kompensere for det vi bruker av fritid til å jobbe med denne oppgaven. Det betyr at hvis vi velger å prøve å ovebevise klassen om å se en film, så får vi avspasering for det vi bruker av fritiden vår til å se filmen. SÅ JEG KAN SETTE PÅ EN FILM EN KVELD OG SI DET TIL LÆREREN SÅNN AT JEG SLIPPER Å MØTE TIL TIMEN.
Herregud. Jeg elsker denne oppgaven.
onsdag 4. november 2009
Andre innlegg i November? Allerede?
November, altså.
På tross av at November er den eneste HELT blå måneden i hodet mitt (det er bra, for blått er flott,) så er det den verste måneden i året. Hvert år. Det er nemlig denne måneden som lider av en total mangel på fridager. Det er også denne måneden der tentamnene begynner å titte fram. I år er dette måneden som erter meg med at Assassin's Creed II kommer mot slutten (rundt den tjuende). Det er denne måneden som hele tiden hvisker i øret mitt at jeg må pugge til matte-eksamen. Som forøvrig er den aller siste dagen i denne forferdelige måneden.
Og så kommer det verste med November. AT ALLE STORE FIRMAER PÅ DØD OG LIV SKAL FRAM MED DEN JÆVLA JULEFØLELSEN. Så hele November går med til å bli ertet, stresset og irritert for at jula absolutt skal i gang før den ordentlige julemåneden og også den beste måneden i året - DESEMBER.
Så for å konkludere kan vi egentlig bare si at November kun fungerer som et verktøy. Et verktøy som hjelper onde folk med å utsette desember.
November, ass.
På tross av at November er den eneste HELT blå måneden i hodet mitt (det er bra, for blått er flott,) så er det den verste måneden i året. Hvert år. Det er nemlig denne måneden som lider av en total mangel på fridager. Det er også denne måneden der tentamnene begynner å titte fram. I år er dette måneden som erter meg med at Assassin's Creed II kommer mot slutten (rundt den tjuende). Det er denne måneden som hele tiden hvisker i øret mitt at jeg må pugge til matte-eksamen. Som forøvrig er den aller siste dagen i denne forferdelige måneden.
Og så kommer det verste med November. AT ALLE STORE FIRMAER PÅ DØD OG LIV SKAL FRAM MED DEN JÆVLA JULEFØLELSEN. Så hele November går med til å bli ertet, stresset og irritert for at jula absolutt skal i gang før den ordentlige julemåneden og også den beste måneden i året - DESEMBER.
Så for å konkludere kan vi egentlig bare si at November kun fungerer som et verktøy. Et verktøy som hjelper onde folk med å utsette desember.
November, ass.
tirsdag 3. november 2009
Alt det her for den jævla musa
Som nevnt har mitt rom blitt terrorisert av en mus fra helvete den siste uka. Vel. Gjett hva mamma fant i musefella kvalt av en jernstang rett over nakken på søndag?
VICTORYYYYYYYYYY
Så. Etter å ha stjålet maten fra fella mange ganger uten å bli tatt, har den altså endelig begynt å bli skikkelig arrogant. Og det kosta den livet! En rask og brutal død for dens arroganse!
Ah. Det føles deilig. Rommet mitt har en god duft som minner om... seier.
Nå står fella der fortsatt i tilfelle de er flere. Og er de flere er de sikkert lure i starten de også, jada. Men de blir nok atter arrogante. Og da dør de! Med mindre jeg får tak i dem. Hohoho, det skulle jeg likt, dere.
Uansett. Musa er DØD. Takk for den.
VICTORYYYYYYYYYY
Så. Etter å ha stjålet maten fra fella mange ganger uten å bli tatt, har den altså endelig begynt å bli skikkelig arrogant. Og det kosta den livet! En rask og brutal død for dens arroganse!
Ah. Det føles deilig. Rommet mitt har en god duft som minner om... seier.
Nå står fella der fortsatt i tilfelle de er flere. Og er de flere er de sikkert lure i starten de også, jada. Men de blir nok atter arrogante. Og da dør de! Med mindre jeg får tak i dem. Hohoho, det skulle jeg likt, dere.
Uansett. Musa er DØD. Takk for den.
tirsdag 27. oktober 2009
FFFFFFFFFFFFUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUU
ck.
I går kveld hørte jeg rare gnagerlyder fra veggen min. Alice foreslo at det kunne være mus. Jeg tenkte "FAWK" og slo veggen så hardt jeg kunne. Da stoppa de og holdt kjeft. Jeg tenkte det var greit de var der så lenge de holdt kjeft. Uansett, etter hvert ble jeg trøtt og lå i senga mi og spilte DS. Så begynte de jævla skrapelydene igjen. Da ble jeg ganske sur, så jeg dunka inn i veggen enda hardere enn tidligere. Og det funka igjen, så det var nice.
Jeg satt å spilte litt til, ante fred og ingen fare. Plutselig hørte jeg en liten dunkelyd i senga rett ved siden av meg. Jeg tenkte jeg hadde mista noe, så jeg titta ned på madrassen. Der var det ingenting, men jeg var så sikker på at jeg hadde hørte noe. Først tenkte jeg at det faktisk var en mus som stakk av da den fant meg... men jeg tenkte SHIT AU og la meg til å sove. Jeg kunne jo ikke bevise at det var en mus akkurat.
Jeg våkna og drakk en kopp kaffe mens jeg satt i senga. Da koppen nesten var tom og jeg var i ferd med å reise meg opp og gå til dusjen, så jeg en liten skygge ved foten av senga. OG IDET JEG SÅ DEN OG BEVEGDE PÅ BEINA SÅ LØP DEN. Og jeg tenkte FY FAEN I HELVETE DET VAR EN MUS I SENGA MI. Morgengretten som jeg er, så ble jeg altså drittsur. Du aner ikke. Jeg hoppa ut av senga og titta under, desperat etter å finne musa for å kaste den ut av vinduet eller noe. Da jeg ikke fant den ble jeg enda mer sur, og hoppa og trampa i gulvet bare for å skremme den. Men den feige jævelen hadde visst gjemt seg ganske godt.
Mamma kom opp og lurte på hva faen jeg drev med. Jeg fortalte hele historien, og hun sa at det forklarte de mystiske dunkelydene hun hadde hørt i natt. Pappa kom også (og han så ut til å more seg over hvor trøtt og sint jeg var). Han sa at det hadde vært mus her før, så det var ikke rart. Mamma mente at de var ute etter maten som står på rommet mitt i blant. OG IKKE FAEN OM DE JÆVLA MUSENE FÅR MATEN MIN.
Pappa sa at vi skulle rydde og finne ut hvor de kom fra etter at jeg kommer hjem fra skolen. Og jeg skal love dere at det hullet skal faen meg tettes og jeg håper alle musene blir stengt inne og DØR. Jeg hadde lyst til å låse Tassen inne på rommet mitt mens jeg var på skolen og se hvordan musene likte å ha han løpende etter dem, men det syntes selvfølgelig ikke mamma noe om. Derfor gav hun meg en musefelle. Og jada, den er det ost i. Så musene kan bare prøve seg. Jeg håper å finne en DØD MUS når jeg kommer hjem.
Fy faen, jeg hater mus. Drittdyr.
I går kveld hørte jeg rare gnagerlyder fra veggen min. Alice foreslo at det kunne være mus. Jeg tenkte "FAWK" og slo veggen så hardt jeg kunne. Da stoppa de og holdt kjeft. Jeg tenkte det var greit de var der så lenge de holdt kjeft. Uansett, etter hvert ble jeg trøtt og lå i senga mi og spilte DS. Så begynte de jævla skrapelydene igjen. Da ble jeg ganske sur, så jeg dunka inn i veggen enda hardere enn tidligere. Og det funka igjen, så det var nice.
Jeg satt å spilte litt til, ante fred og ingen fare. Plutselig hørte jeg en liten dunkelyd i senga rett ved siden av meg. Jeg tenkte jeg hadde mista noe, så jeg titta ned på madrassen. Der var det ingenting, men jeg var så sikker på at jeg hadde hørte noe. Først tenkte jeg at det faktisk var en mus som stakk av da den fant meg... men jeg tenkte SHIT AU og la meg til å sove. Jeg kunne jo ikke bevise at det var en mus akkurat.
Jeg våkna og drakk en kopp kaffe mens jeg satt i senga. Da koppen nesten var tom og jeg var i ferd med å reise meg opp og gå til dusjen, så jeg en liten skygge ved foten av senga. OG IDET JEG SÅ DEN OG BEVEGDE PÅ BEINA SÅ LØP DEN. Og jeg tenkte FY FAEN I HELVETE DET VAR EN MUS I SENGA MI. Morgengretten som jeg er, så ble jeg altså drittsur. Du aner ikke. Jeg hoppa ut av senga og titta under, desperat etter å finne musa for å kaste den ut av vinduet eller noe. Da jeg ikke fant den ble jeg enda mer sur, og hoppa og trampa i gulvet bare for å skremme den. Men den feige jævelen hadde visst gjemt seg ganske godt.
Mamma kom opp og lurte på hva faen jeg drev med. Jeg fortalte hele historien, og hun sa at det forklarte de mystiske dunkelydene hun hadde hørt i natt. Pappa kom også (og han så ut til å more seg over hvor trøtt og sint jeg var). Han sa at det hadde vært mus her før, så det var ikke rart. Mamma mente at de var ute etter maten som står på rommet mitt i blant. OG IKKE FAEN OM DE JÆVLA MUSENE FÅR MATEN MIN.
Pappa sa at vi skulle rydde og finne ut hvor de kom fra etter at jeg kommer hjem fra skolen. Og jeg skal love dere at det hullet skal faen meg tettes og jeg håper alle musene blir stengt inne og DØR. Jeg hadde lyst til å låse Tassen inne på rommet mitt mens jeg var på skolen og se hvordan musene likte å ha han løpende etter dem, men det syntes selvfølgelig ikke mamma noe om. Derfor gav hun meg en musefelle. Og jada, den er det ost i. Så musene kan bare prøve seg. Jeg håper å finne en DØD MUS når jeg kommer hjem.
Fy faen, jeg hater mus. Drittdyr.
mandag 26. oktober 2009
Hvilken interessant kveld
Joda. Nå, etter å ha kommet en og en halv time for sent til skolen, har jeg endelig våknet til live igjen. Det har seg sånn at jeg døde i går. Muse-konserten var vill, møtte alle forventninger, og ryggen og stemmebåndet mitt fortalte meg at tomlene kunne heves. De var nemlig utmattet. Jeg var ikke hjemme før rundt halv ett i natt, og da var jeg både sulten og DØDSTØRST. Og dessuten sliten. Derfor tok jeg med meg både mat og drikke opp på rommet mitt og spiste og drakk før jeg sovna på et blunk.
Uansett. Fy faen som jeg elsker å gå på konsert. Og nå var det litt for lenge siden sist. Før konserten møttes vi alle sammen utenfor Outland og satt der før vi stelte oss i kø rundt en times tid før dørene egentlig skulle åpnes. Dørene åpnet riktignok rundt en time eller noe etter hva vi først hadde regna med. Men det gikk bra, for AC sto for nok underholdning, for å si det sånn. Og det var jo ganske greit.
Stemningen var generelt fantastisk, både før, under og etter selve konserten. Det synes i alle fall jeg. De fleste var forferdelig fornøyde med at vi tross alt skulle se Muse. Og det er jo ikke rart. I tillegg var vi jo sammen med noen mennesker jeg ikke har møtt før, og det var veldig hyggelig. Konserter er et veldig greit tidspunkt å møte nye mennesker, det skal nevnes.
Etter at vi faktisk kom inn på sprektrum kjøpte alle seg t-skjorter. Jeg tror AC kjøpte tre stykker. AC, ass. Jeg kjøpte èn, samt et svettebånd. Etter at vi hadde kjøpt alt sammen tok alle (bortsett fra Haakon, den jævla rebellen) på seg sin muse-skjorte. Dermed var vi skikkelige fans. Vi fant plass ganske nære scenen, forholdsvis langt mot høyre. Rett ved oss var det en liten platform der Matt kom og sto tre ganger eller noe. Første gang mens de spilte Time is Running Out. Som jeg forøvrig sang hele av 8)
Ellers må jeg si at den aller kuleste på scenen var bassisten. Fy FAEN så badass han var. På et punkt i fremføringen, da de spilte en sang som ikke krevde så mye bass, så tente han seg faen meg en røyk. HAN STO PÅ SCENEN OG RØYKA. Da er man badass, ass. Og han var ellers veldig laid back, som Øyvind også nevnte i sitt innlegg. Han bare var der liksom. Var heeeeelt cool. Ingenting kunne plage bassisten. Han var sin egen sjef. Ekstra gøy var det da de først gikk av scenen og publikum begynte å mase om en encore. Det ble liksom helt mørkt. Grunnen til at jeg faktisk så NÅR de kom tilbake på scenen var at jeg så gløden fra røyken hans. Og vips så slo de på lysene igjen og avslørte bassistens røykevaner atter en gang. Og jeg skreik HERREGUD HAN ER SÅ BADASS. Og det var han.
Ellers skal det nevnes at jeg synes synd på oppvarmingsbandet The Horrors. Faen som deres opptreden sugde. Jeg er sikker på at de egentlig er kjempeflinke. Men miksinga var så forfeeeeeeerdelig dårlig. Gitarene hørtes bare ut som masse skurr i likhet med bassen, og vokalen var så lav at jeg ikke hørte et eneste ord av hva han sang. Jeg tviler på at de fikk vist sitt potensiale.
Men bortsett fra oppvarmingsbandet var kvelden altså over the top og sånn. Så det var gøy.
Nå er det skole igjen.
Jej.
Uansett. Fy faen som jeg elsker å gå på konsert. Og nå var det litt for lenge siden sist. Før konserten møttes vi alle sammen utenfor Outland og satt der før vi stelte oss i kø rundt en times tid før dørene egentlig skulle åpnes. Dørene åpnet riktignok rundt en time eller noe etter hva vi først hadde regna med. Men det gikk bra, for AC sto for nok underholdning, for å si det sånn. Og det var jo ganske greit.
Stemningen var generelt fantastisk, både før, under og etter selve konserten. Det synes i alle fall jeg. De fleste var forferdelig fornøyde med at vi tross alt skulle se Muse. Og det er jo ikke rart. I tillegg var vi jo sammen med noen mennesker jeg ikke har møtt før, og det var veldig hyggelig. Konserter er et veldig greit tidspunkt å møte nye mennesker, det skal nevnes.
Etter at vi faktisk kom inn på sprektrum kjøpte alle seg t-skjorter. Jeg tror AC kjøpte tre stykker. AC, ass. Jeg kjøpte èn, samt et svettebånd. Etter at vi hadde kjøpt alt sammen tok alle (bortsett fra Haakon, den jævla rebellen) på seg sin muse-skjorte. Dermed var vi skikkelige fans. Vi fant plass ganske nære scenen, forholdsvis langt mot høyre. Rett ved oss var det en liten platform der Matt kom og sto tre ganger eller noe. Første gang mens de spilte Time is Running Out. Som jeg forøvrig sang hele av 8)
Ellers må jeg si at den aller kuleste på scenen var bassisten. Fy FAEN så badass han var. På et punkt i fremføringen, da de spilte en sang som ikke krevde så mye bass, så tente han seg faen meg en røyk. HAN STO PÅ SCENEN OG RØYKA. Da er man badass, ass. Og han var ellers veldig laid back, som Øyvind også nevnte i sitt innlegg. Han bare var der liksom. Var heeeeelt cool. Ingenting kunne plage bassisten. Han var sin egen sjef. Ekstra gøy var det da de først gikk av scenen og publikum begynte å mase om en encore. Det ble liksom helt mørkt. Grunnen til at jeg faktisk så NÅR de kom tilbake på scenen var at jeg så gløden fra røyken hans. Og vips så slo de på lysene igjen og avslørte bassistens røykevaner atter en gang. Og jeg skreik HERREGUD HAN ER SÅ BADASS. Og det var han.
Ellers skal det nevnes at jeg synes synd på oppvarmingsbandet The Horrors. Faen som deres opptreden sugde. Jeg er sikker på at de egentlig er kjempeflinke. Men miksinga var så forfeeeeeeerdelig dårlig. Gitarene hørtes bare ut som masse skurr i likhet med bassen, og vokalen var så lav at jeg ikke hørte et eneste ord av hva han sang. Jeg tviler på at de fikk vist sitt potensiale.
Men bortsett fra oppvarmingsbandet var kvelden altså over the top og sånn. Så det var gøy.
Nå er det skole igjen.
Jej.
mandag 12. oktober 2009
Interessant tittel
Rundt den første oktober husker jeg at Haakon og jeg gikk rundt ute. I en eller annen sammenheng kom det fram at Haakon får mer penger den femtende oktober eller noe. Da tenkte jeg (i og med at både han og jeg var ganske fattige akkurat da):
"SHIT det er lenge til"
Men plutselig er det den tolvte. HVA FAEN!? Jeg aaaaner ikke hva jeg har gjort de to siste ukene, eller hvor faen de ble av. Har det gått en uke etter høstferien? Hva faen? Det var jo akkurat høstferie. Jeg har fortsatt den æsj-ferien-er-over-følelsen. Men den har jo vært over i over en uke o_O
Tenk, snart er oktober over. I slutten av oktober, altså uka etter denne, er det Muse-konsert, Halloween og sånt. SÅ kommer november, måneden der Assassin's Creed II kommer ut (noe jeg tenker på mye :3:3:3) og måneden der jeg tar matteeksamen. Sistenevnte gleder jeg meg egentlig ikke veldig mye til. Men hvem gleder seg vel til en matteeksamen.
Nå skal jeg jo ikke klage på at tiden går fort sånn at videregående blir over så fort som mulig, men jeg skal jo egentlig ha tid til å faktisk lære ting. Og jeg kan ikke si at jeg helt ser at jeg har lært noe som helst dette skoleåret (med unntak av Politikk og menneskerettighetsfaget på skolen). Jeg trodde det skulle bli masse spennende saker i år som særemne og stilige tredjeklasseutfordringer, men nei. Norsklæreren vår har så VIDT nevnt særemne i en eller annen LEDDSETNING i starten av dette skoleåret.
..og hva har jeg gjort av lekser? Jeg har absolutt ikke et eneste eksempel. Enda har jeg levert... DET MESTE av oppgaver vi har fått. Hva er det som gjør alt dette med meg? Jeg henger jo ikke akkurat med tusen forskjellige venner på fritia mi heller. Det er snakk om kanskje fire stykker til sammen, haha. Mon tro hva jeg faktisk bruker all denne tiden på, i og med at jeg føler at jeg ikke har fått noe som helst ut av de siste tre månedene.
MENMEN. All's well that ends well, ey.
"SHIT det er lenge til"
Men plutselig er det den tolvte. HVA FAEN!? Jeg aaaaner ikke hva jeg har gjort de to siste ukene, eller hvor faen de ble av. Har det gått en uke etter høstferien? Hva faen? Det var jo akkurat høstferie. Jeg har fortsatt den æsj-ferien-er-over-følelsen. Men den har jo vært over i over en uke o_O
Tenk, snart er oktober over. I slutten av oktober, altså uka etter denne, er det Muse-konsert, Halloween og sånt. SÅ kommer november, måneden der Assassin's Creed II kommer ut (noe jeg tenker på mye :3:3:3) og måneden der jeg tar matteeksamen. Sistenevnte gleder jeg meg egentlig ikke veldig mye til. Men hvem gleder seg vel til en matteeksamen.
Nå skal jeg jo ikke klage på at tiden går fort sånn at videregående blir over så fort som mulig, men jeg skal jo egentlig ha tid til å faktisk lære ting. Og jeg kan ikke si at jeg helt ser at jeg har lært noe som helst dette skoleåret (med unntak av Politikk og menneskerettighetsfaget på skolen). Jeg trodde det skulle bli masse spennende saker i år som særemne og stilige tredjeklasseutfordringer, men nei. Norsklæreren vår har så VIDT nevnt særemne i en eller annen LEDDSETNING i starten av dette skoleåret.
..og hva har jeg gjort av lekser? Jeg har absolutt ikke et eneste eksempel. Enda har jeg levert... DET MESTE av oppgaver vi har fått. Hva er det som gjør alt dette med meg? Jeg henger jo ikke akkurat med tusen forskjellige venner på fritia mi heller. Det er snakk om kanskje fire stykker til sammen, haha. Mon tro hva jeg faktisk bruker all denne tiden på, i og med at jeg føler at jeg ikke har fått noe som helst ut av de siste tre månedene.
MENMEN. All's well that ends well, ey.
onsdag 7. oktober 2009
Angående trappa hos Alice
Det som skjedde var at jeg var på vei ned trappa kanskje ti sekunder etter henne (noe som betyr at hun allerede hadde gått inn på kjøkkenet). Det har seg sånn at jeg hadde begge mine hender fulle av glass. To glass i den ene og tre i den andre. Begge de øverste var fulle av cola. Vi rydda, nemlig. Det som skjedde er at på vei ned, så fikk jeg lyst til å danse. Jeg "holdt ikke på å falle." Man skal da danse litt i blant. Dessuten sølte jeg MINIMALT.
Jeg ville bare ha det oppklart, for de av dere som allerede har lest hennes nyeste innlegg.
Jeg ville bare ha det oppklart, for de av dere som allerede har lest hennes nyeste innlegg.
torsdag 24. september 2009
Trackmania
I dag er ikke den beste dagen, ass. MEN! Jeg har lasta ned trackmania på Skole-PCen, og herregud så gøy det er. Og selv om jeg for første gang på veeeeldig lenge har en ganske dårlig dag, så må jeg si at det er evig oppmuntrende å tenke at jeg selv IKKE er sjåføren jeg styrer. For haha, han går det dårlig med, ass.
torsdag 17. september 2009
Øh, wow
Vel. På tirsdag var jeg i en konstant tilstand som for det meste besto av surmuling. Mest på grunn av resultatet av valget, men også noe på grunn av min daværende mangel på søvn. Onsdag morgen var også en morgen der valgresultatene hjemsøkte mitt sinn og gnagde på meg. Men jeg dro på besøk til Alice, og hun fungerte som en stor trøst. Nå er jeg over valget. Sånn mer eller mindre.
Uansett, jeg sjekka nettopp skoleruta på Dønskis hjemmesider. Vet du hva jeg fant ut? Neste uke er den siste uka før høstferien. Det er litt fantastisk, for ferien har bare sneket seg bort på meg uten at jeg har merka det i det hele tatt. Det føles ganske godt. Ukene går så forferdelig fort nå at.. ja. Riktignok kommer høstferien til å forsvinne ganske fort etter at det først har starta, men det er digg å tenke på at det er masse søvn og sosiale BEHOV jeg da kan ta igjen. Og på det har jeg da en hel uke! Så det blir digg.
Uansett. Jeg har i skrivende stund Politikk og Menneskerettigheter, mitt favorittfag, og det ble nettopp tatt opp et spørsmål jeg føler for å drøfte her.
Staten bør la kommuner og fylker bestemme mer selv!
Ja, la oss drøfte denne påstanden. Burde kommuner og fylker bestemme mer enn de i dag gjør? Bør Norge deles inn i så mange selvstendige grupper? Man kan si at Norge generelt sett blir mere samlet og oversiktlig om staten står for det meste av bestemmelser. Riktignok bør kanskje spesielt fylkene kunne bestemme en del selv med tanke på at ting blir mer simplistisk - det er lettere for individet å ha oversikt over ordningen og bestemmelser om det foregår lokalt i kommunen eller i fylket. Men er det forsvarlig å ha et Norge der for eksempel skoler fungerer annerledes i Buskerud enn i Akershus, eller med store skoleforskjeller i Asker og Bærum? For folkets skyld ser jeg det sånn at ja, fylkene burde kanskje få bestemme mer selv. På den måten kan for eksempel skolesystemet være individuelt (dog ikke med alt for drastiske forskjeller) være forskjellig mellom fylkene, men det blir allikevel lettere for folk som flytter å holde en skikkelig oversikt over muligheter. Riktignok bør kommunene også kunne ha mye makt. Lokale problemstillinger må kanskje kunne løses innenfor kommuner.
Uansett, jeg tror kanskje at denne allerede kjedelige bloggen blir litt mer kjedelig når jeg skriver sånt. Og jeg er jo faktisk på skolen. Kanskje jeg skal jobbe litt skikkelig med oppgaven.
Uansett, jeg sjekka nettopp skoleruta på Dønskis hjemmesider. Vet du hva jeg fant ut? Neste uke er den siste uka før høstferien. Det er litt fantastisk, for ferien har bare sneket seg bort på meg uten at jeg har merka det i det hele tatt. Det føles ganske godt. Ukene går så forferdelig fort nå at.. ja. Riktignok kommer høstferien til å forsvinne ganske fort etter at det først har starta, men det er digg å tenke på at det er masse søvn og sosiale BEHOV jeg da kan ta igjen. Og på det har jeg da en hel uke! Så det blir digg.
Uansett. Jeg har i skrivende stund Politikk og Menneskerettigheter, mitt favorittfag, og det ble nettopp tatt opp et spørsmål jeg føler for å drøfte her.
Staten bør la kommuner og fylker bestemme mer selv!
Ja, la oss drøfte denne påstanden. Burde kommuner og fylker bestemme mer enn de i dag gjør? Bør Norge deles inn i så mange selvstendige grupper? Man kan si at Norge generelt sett blir mere samlet og oversiktlig om staten står for det meste av bestemmelser. Riktignok bør kanskje spesielt fylkene kunne bestemme en del selv med tanke på at ting blir mer simplistisk - det er lettere for individet å ha oversikt over ordningen og bestemmelser om det foregår lokalt i kommunen eller i fylket. Men er det forsvarlig å ha et Norge der for eksempel skoler fungerer annerledes i Buskerud enn i Akershus, eller med store skoleforskjeller i Asker og Bærum? For folkets skyld ser jeg det sånn at ja, fylkene burde kanskje få bestemme mer selv. På den måten kan for eksempel skolesystemet være individuelt (dog ikke med alt for drastiske forskjeller) være forskjellig mellom fylkene, men det blir allikevel lettere for folk som flytter å holde en skikkelig oversikt over muligheter. Riktignok bør kommunene også kunne ha mye makt. Lokale problemstillinger må kanskje kunne løses innenfor kommuner.
Uansett, jeg tror kanskje at denne allerede kjedelige bloggen blir litt mer kjedelig når jeg skriver sånt. Og jeg er jo faktisk på skolen. Kanskje jeg skal jobbe litt skikkelig med oppgaven.
tirsdag 15. september 2009
Tørk vekk gliset ditt, Stoltenberg
SKUFF
Tenk det. Da jeg våknet i går så jeg på Norge og tenkte i dag kan vi få en grønnblå regjering. Kanskje. I dag våknet jeg til den samme rødgrønne regjeringen som vi hadde. Jeg våknet til et nesten ødelagt Venstre, til at Sponheim hadde gått av som partileder. Såååååååååååååååååååååå laaaaaaaaaaaaaame.
Uansett. Jeg vurderer å slutte å surmule og heller sende et brev til Stortinget der jeg skriver at jeg NEKTER å stå opp før den nye regjeringen blir avsatt og Venstre får MASSE mandater inn på stortinget som blir erstattet med AP sine, og Lars Sponheim blir satt inn som statsminister, stortingspresident OG KONGE.
Ellers skal det nevnes at ALT ikke er galt. Rødt fikk faktisk ingen mandater. Det jubler jeg for. Dessuten har de borgerlige flere mandater enn de hadde. Kanskje de lærer seg å samarbeide mer nå som Venstre har blitt mindre og de sånn sett blir nødt?
Jeg håper på det, jeg.
Tenk det. Da jeg våknet i går så jeg på Norge og tenkte i dag kan vi få en grønnblå regjering. Kanskje. I dag våknet jeg til den samme rødgrønne regjeringen som vi hadde. Jeg våknet til et nesten ødelagt Venstre, til at Sponheim hadde gått av som partileder. Såååååååååååååååååååååå laaaaaaaaaaaaaame.
Uansett. Jeg vurderer å slutte å surmule og heller sende et brev til Stortinget der jeg skriver at jeg NEKTER å stå opp før den nye regjeringen blir avsatt og Venstre får MASSE mandater inn på stortinget som blir erstattet med AP sine, og Lars Sponheim blir satt inn som statsminister, stortingspresident OG KONGE.
Ellers skal det nevnes at ALT ikke er galt. Rødt fikk faktisk ingen mandater. Det jubler jeg for. Dessuten har de borgerlige flere mandater enn de hadde. Kanskje de lærer seg å samarbeide mer nå som Venstre har blitt mindre og de sånn sett blir nødt?
Jeg håper på det, jeg.
mandag 14. september 2009
We are the vaaaaaaaalid
...news of the world (8)
I kveld er det valg og jeg er så spent at jeg holder på å dø. Jeg gleder meg noe forferdelig til at de begynner å vise hvor mye stemmer de forskjellige partiene har fått. Jeg håper på en borgelig regjering. Ikke mere røøøøøøøødt.
Nei, dette blir spennende. Ansiktet mitt kommer til å være klistra til TV-skjermen i hele kveld. Etter denne timen skal jeg rett til Valler skole for å stemme. Altså om tolv minutter. Jeg klarer ikke vente. Herregud.
I kveld er det valg og jeg er så spent at jeg holder på å dø. Jeg gleder meg noe forferdelig til at de begynner å vise hvor mye stemmer de forskjellige partiene har fått. Jeg håper på en borgelig regjering. Ikke mere røøøøøøøødt.
Nei, dette blir spennende. Ansiktet mitt kommer til å være klistra til TV-skjermen i hele kveld. Etter denne timen skal jeg rett til Valler skole for å stemme. Altså om tolv minutter. Jeg klarer ikke vente. Herregud.
mandag 31. august 2009
Vaaaaaaaaaaaaat??
Det er postet et ferskt og LANGT innlegg i Kult Ur-bloggen! Tenk dere det!
En liten påminnelse om at dette er den aller siste offisielle sommerdagen, 31. August.
Jeg sier takk og farvel til sommeren og gjør mitt beste for å ønske høsten velkommen.
Ta nå turen til Kult Ur og se hvordan det ender med lille Alfonso!
En liten påminnelse om at dette er den aller siste offisielle sommerdagen, 31. August.
Jeg sier takk og farvel til sommeren og gjør mitt beste for å ønske høsten velkommen.
Ta nå turen til Kult Ur og se hvordan det ender med lille Alfonso!
søndag 23. august 2009
SSSHHHHH
Meh.
Jeg sitter i skrivende stund på mitt rom og gjemmer meg for alle gjestene som er her. Mamma hadde nemlig bursdag i går, så vi får masse gjester i dag. Familie og venner. Folk jeg setter under kategorien BLLEEEEEEEEEEEEH. Ikke gøy.
Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å være borte i dag. Noe som betyr at jeg i hvert fall i noen timer blir nødt til å holde ut blant alle disse menneskene. De kommer SOM ALLTID til å lure på hva jeg gjør på skolen, hvilken linje går jeg, trives jeg, blablabla, hva skal jeg gjøre etter videregående, hva er skostørrelsen min -
TING DE SIKKERT HAR GLEMT I MORGEN.
Ergo, jeg kunne like godt ikke vært der. Jeg kommer til å sette meg et sted og IKKE snakke og drikke brus eller noe uansett.
Ugh, folk kommer sikkert til å mase om at jeg skal hente gitaren også. Nnnnnneeeeei. Jeg hater, hater, HATER å få oppmerksomhet av så mange på èn gang. ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ
Dette er smått frustrerende. Det verste er egentlig at min søster, som heller ikke liker ting som dette, er i STAVANGER. Altså ikke her. Sikkerhetsnettet min er borteeeee ~
Pfft. Jeg synes hun skal drite i studiene og heller pelle seg hit.
Jeg sitter i skrivende stund på mitt rom og gjemmer meg for alle gjestene som er her. Mamma hadde nemlig bursdag i går, så vi får masse gjester i dag. Familie og venner. Folk jeg setter under kategorien BLLEEEEEEEEEEEEH. Ikke gøy.
Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å være borte i dag. Noe som betyr at jeg i hvert fall i noen timer blir nødt til å holde ut blant alle disse menneskene. De kommer SOM ALLTID til å lure på hva jeg gjør på skolen, hvilken linje går jeg, trives jeg, blablabla, hva skal jeg gjøre etter videregående, hva er skostørrelsen min -
TING DE SIKKERT HAR GLEMT I MORGEN.
Ergo, jeg kunne like godt ikke vært der. Jeg kommer til å sette meg et sted og IKKE snakke og drikke brus eller noe uansett.
Ugh, folk kommer sikkert til å mase om at jeg skal hente gitaren også. Nnnnnneeeeei. Jeg hater, hater, HATER å få oppmerksomhet av så mange på èn gang. ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ
Dette er smått frustrerende. Det verste er egentlig at min søster, som heller ikke liker ting som dette, er i STAVANGER. Altså ikke her. Sikkerhetsnettet min er borteeeee ~
Pfft. Jeg synes hun skal drite i studiene og heller pelle seg hit.
onsdag 19. august 2009
Første skoledag
Jej
Vel. Jeg møtte opp på skolen og møtte disse skolemennskene jeg sjeldent har tenkt på de siste to månedene. Men hyggelig var det jo. Vi fikk timeplaner. Jeg er veldig fornøyd med min - INGEN fag jeg synes er direkte kjedelig. Bortsett fra historie. Men historie overlever jeg alltids.
Ellers var timeplanen ganske grei når det gjelder hvilke fag jeg har når på dagen og sånn. Ingen midtimer i år. Takk og lov. I tilegg begynner jeg ti over ti på mandager. Det trenger jeg virkelig. Riktignok halv ni resten av dagene, men allikevel greit nok. Åja. Jeg slutter klokka ti annenhver tirsdag. Det betyr at jeg begynne halv ni hver tirsdag, for å ha èn økt annenhver uke. Og jeg skal liksom slutte å skulke.
Ellers er kroppen min i skolemodus, det merkes. Jeg er skikkelig lat i dag. Nyter tanken på at jeg enda ikke har noe jeg må gjøre og at skolen ikke er før i morgen. Det er merkelig tilfredsstillende. Den nesten-sove-etter-skolen-modusen er også inntakt. Merkelig.
Vel. Jeg møtte opp på skolen og møtte disse skolemennskene jeg sjeldent har tenkt på de siste to månedene. Men hyggelig var det jo. Vi fikk timeplaner. Jeg er veldig fornøyd med min - INGEN fag jeg synes er direkte kjedelig. Bortsett fra historie. Men historie overlever jeg alltids.
Ellers var timeplanen ganske grei når det gjelder hvilke fag jeg har når på dagen og sånn. Ingen midtimer i år. Takk og lov. I tilegg begynner jeg ti over ti på mandager. Det trenger jeg virkelig. Riktignok halv ni resten av dagene, men allikevel greit nok. Åja. Jeg slutter klokka ti annenhver tirsdag. Det betyr at jeg begynne halv ni hver tirsdag, for å ha èn økt annenhver uke. Og jeg skal liksom slutte å skulke.
Ellers er kroppen min i skolemodus, det merkes. Jeg er skikkelig lat i dag. Nyter tanken på at jeg enda ikke har noe jeg må gjøre og at skolen ikke er før i morgen. Det er merkelig tilfredsstillende. Den nesten-sove-etter-skolen-modusen er også inntakt. Merkelig.
søndag 16. august 2009
Det er nesten over nå
Sommeren er snart slutt. Egentlig kan jeg pent takke for meg når det gjelder sommertid - alt man gjør på sommeren (som sene kvelder der jeg og en annen bare rusler rundt omkring uten å egentlig gjøre noe spesielt helt til langt på natt, og andre sommerlige aktiviteter) er over nå. Alle vennene mine bortsett fra to begynner på skolen på mandag. Det er veldig fristende å bare drite i alt og sove bort både mandag og tirsdag siden jeg VET at jeg kommer til å gå i underskudd på søvn så fort skolen begynner, men jeg føler at jeg heller må snu døgnrytmen og oppføre meg skikkelig de neste dagene. På den måten er det enklere å klare å møte opp på skolen når den først begynner.
Forsåvidt gleder jeg meg egentlig til skolen. Som nevnt, å ikke starte før onsdag er egentlig bare å utsette det uungåelige. Dessuten er jeg veldig spent på fagene jeg skal ha dette skoleåret. Om jeg ikke har glemt noen, så er fagene jeg skal ha Sosialkunnskap, Politikk og Menneskerett, Historie og Filosofi II, Norsk, Religion og Gym. Alt bortsett fra gym er faktisk temaer jeg er oppriktig interessert i til vanlig. Vel, bortsett fra politikk på daglig basis, men det er et samfunnsfag. Og samfunnet er alltid interessant i mitt hode. Når det gjelder fagene gleder jeg meg altså noe forferdelig. Jeg har endelig følelsen av at jeg får noe ut av skolen med tanke på interesse. Det sier jeg riktignok FØR skoleåret har begynt. Men ok.
I morgen har jeg tenkt til å ta meg en tur ned til Musikksenteret i Sandvika (der de selger instrumenter i gågata) og spørre om det er mulighet for å få en jobb der. Å være lærling i en sånn butikk hadde virkelig vært fantastisk. Jeg kan tenke meg at jeg hadde lært forferdelig mye av det, og det hadde dessuten vært et koselig sted å jobbe etter skoletid. Om jeg ikke får jobb der, så skal jeg sjekke ut andre mest mulig lokale instrumentforretninger. Jeg tipper at det er vanskelig å faktisk få seg jobb på et sånt sted, men bare tanken på å prøve i seg selv virker veldig motiverende. Om jeg absolutt ikke lykkes i det hele tatt skal jeg uansett loke en stund på deltidsjobb.no og se hvor det er mulighet for å kunne jobbe. For jeg har veldig, veldig lyst på en jobb. Å ha en jobb ved siden av skolen hadde vært DIGG - jeg vil tro at jeg føler at jeg får mer ut av dagene (annet enn daffing og å bare henge rundt med folk). Dessuten hadde det også vært fint å allerede ha en jobb om jeg skulle bestemme meg for å ta et friår etter videregående (tatt for gitt at jeg ikke blir kalt inn til førstegangstjeneste - jeg krysser fingrene). Uansett. Jobb, yay.
Neida. Skolen blir nok ikke så ille det siste året. Jeg kan i alle fall tenke meg at det blir det beste året på videregående.
Forsåvidt gleder jeg meg egentlig til skolen. Som nevnt, å ikke starte før onsdag er egentlig bare å utsette det uungåelige. Dessuten er jeg veldig spent på fagene jeg skal ha dette skoleåret. Om jeg ikke har glemt noen, så er fagene jeg skal ha Sosialkunnskap, Politikk og Menneskerett, Historie og Filosofi II, Norsk, Religion og Gym. Alt bortsett fra gym er faktisk temaer jeg er oppriktig interessert i til vanlig. Vel, bortsett fra politikk på daglig basis, men det er et samfunnsfag. Og samfunnet er alltid interessant i mitt hode. Når det gjelder fagene gleder jeg meg altså noe forferdelig. Jeg har endelig følelsen av at jeg får noe ut av skolen med tanke på interesse. Det sier jeg riktignok FØR skoleåret har begynt. Men ok.
I morgen har jeg tenkt til å ta meg en tur ned til Musikksenteret i Sandvika (der de selger instrumenter i gågata) og spørre om det er mulighet for å få en jobb der. Å være lærling i en sånn butikk hadde virkelig vært fantastisk. Jeg kan tenke meg at jeg hadde lært forferdelig mye av det, og det hadde dessuten vært et koselig sted å jobbe etter skoletid. Om jeg ikke får jobb der, så skal jeg sjekke ut andre mest mulig lokale instrumentforretninger. Jeg tipper at det er vanskelig å faktisk få seg jobb på et sånt sted, men bare tanken på å prøve i seg selv virker veldig motiverende. Om jeg absolutt ikke lykkes i det hele tatt skal jeg uansett loke en stund på deltidsjobb.no og se hvor det er mulighet for å kunne jobbe. For jeg har veldig, veldig lyst på en jobb. Å ha en jobb ved siden av skolen hadde vært DIGG - jeg vil tro at jeg føler at jeg får mer ut av dagene (annet enn daffing og å bare henge rundt med folk). Dessuten hadde det også vært fint å allerede ha en jobb om jeg skulle bestemme meg for å ta et friår etter videregående (tatt for gitt at jeg ikke blir kalt inn til førstegangstjeneste - jeg krysser fingrene). Uansett. Jobb, yay.
Neida. Skolen blir nok ikke så ille det siste året. Jeg kan i alle fall tenke meg at det blir det beste året på videregående.
lørdag 8. august 2009
Innlegg
Jeg liker bloggen til Haakon. Han oppdaterer den ofte og skriver kult. Jeg vil også.
Så jeg skriver om høydepunktene av de siste dagene. Noen mer utdypende enn andre.
Uansett. Det er vel to til tre uker siden at jeg fikk ordentlig kontakt med Haakon igjen, noe jeg synes er veldig, veldig hyggelig. Det er mange år siden vi hang skikkelig sammen. I løpet av de to siste årene har vi bare møttes noen få ganger, og som regel bare for å gå på kino en kveld, og være enige om at vi måtte finne på noe oftere. Noe ingen av oss greide å ta initiativ til, heh. Vel, tidligere i sommer gikk vi altså igjen på kino (Erik var også med) og hadde det egentlig veldig gøy. Jeg bestemte meg for å invitere han hjem til meg da jeg var alene og skulle få besøk av de fleste fra vennekretsen. Han møtte opp akkurat idet jeg skulle ringe og spørre om han ville komme, og sklei naturlig og fint inn i kretsen samme kveld. Han ble altså invitert videre med til Kjell neste uke, og det var dermed mer naturlig for oss å begynne å være sammen. Altså har vi tilbrakt mye tid sammen. Da spesielt om natta mellom andre avtaler jeg har hatt. Vi deler veldig mange egenskaper - begge har objektive syn på verden generelt, og noe forskjellige. Noe som fører til at diskusjonene vi har er ekstremt givende. For oss begge, vil jeg anta. Og det er supert.
Annet enn det har det har jeg lært MEKTIG mye gitarrelatert de siste par dagene. Ting går liksom opp for meg. Det er egentlig ikke snakk om nye sanger, heller teknikker. Jeg merker at jeg blir mer og mer kjent med de forskjellige tonene og strengene og alt, noe som gjør det lettere å høre om notene (vel, tablaturene) er helt riktig. Og å i det hele tatt finne sanger uten å måtte søke etter dem på internett er noe jeg får til bedre og bedre. I tilegg har jeg forstått meg mer på teknikker jeg ikke skjønte eller greide før - plutselig klarer jeg å spille sanger jeg tidligere ikke har mestret. Dessuten fører alt sammen til at jeg lettere klarer å stemme gitaren uten å bruke stemmeapparat. Dermed trenger jeg ikke å stemme gitarene like ofte, siden jeg bare trekker litt i strengene som ikke passer etter hvert som jeg hører det. Altså trenger jeg sjeldent å stemme alle strengene bare fordi èn har blitt stemt ut. Det er veldig, veldig nyttig.
I dag var dessuten AC og jeg i byen og så etter en gitar til henne. I den andre butikken vi gikk til satte begge seg ned med hver sin gitar og spilte. Etter å ha fått lov av betjeningen, selvfølgelig. Selv spilte jeg lenge på en gitar med tolv strenger - noe jeg ikke har turt å prøve meg på før. Det var _FANTASTISK_. Det morsomme er at det kom en helt tilfeldig ung gutt bort til meg og spurte hva jeg spilte. Jeg svarte, og han spurte om jeg ville jamme med han der og da. Jeg gav ham et spørrende og forskrekket blikk, noe jeg SÅ at han så. Men jeg tok allikevel sjansen. Han lærte meg litt om HVORDAN man jammer skikkelig (noe jeg, heh, ikke helt hadde innsett på tross av hvor enkelt det egentlig er) og det var EKSTREMT inspirerende. Og lærerikt. Vi prøvde oss begge på både rytme og ledergitar. Det var interessant. Etter at jeg hadde sittet der litt til, kom en fra betjeningen bort til meg og hørte på meg spille. Jeg syntes det var ekstremt flaut. Etter hvert viste det seg at hans hensikter var andre enn å bare høre på meg - han fortalte meg at den jeg spilte på egentlig bare var søpper, og tok meg med opp en etasje av butikken og gav meg en som var bedre. Fortalte meg alt om trestoffet og avstanden mellom strengene og det som var, og sa at om jeg skulle kjøpte en gitar med tolv strenger, så burde det være en av typen han gav meg. Jeg husker dessverre ikke helt hva det var, men merket var Canadisk. Så jeg skal se etter disse fancy Canadiske gitarene med tolv strenger og fantastisk trestoff.
Uh. Nok om gitarer.
...men ikke nok om instrumenter. Alice har lært meg en sang på keyboard. Jeg liker å spille på keyboard, og jeg har veldig lyst til å være meg et annet instrument enn gitar hver gang jeg gir slipp på tanker om økonomi. Keyboard/piano (vel, keyboard) er egentlig et godt alternativ. Jeg har egentlig også store tanker om xylofon (hvis det er sånn det skrives?,) bongotrommer, fløyte og munnspill. Valgets kvaler. Sett at jeg vil lære meg å spille et annet instrument i utgangspunktet, vel å merke. Når jeg blir rik eller får masse penger av Haakon eller Erik fordi en av de blir rike, så skal jeg i hvert fall ha et eget rom fylt med instrumenter og forsterkere. Det blir bra.
Over til det som opptar mine tanker mest for tiden, vel å merke. Mikkel. Han befinner seg de neste TRE ÅRENEEEEEEE i Trondheim. Trondheim er ikke her. Mikkel, som fikk meg til å smile en regnfylt dag og viste meg fargene jeg ikke visste eksisterte. Kremt. Jeg siterer House. Jeg synes Mikkel skal komme tilbake :(
I bunn og grunn er jeg riktignok glad for hvordan ting er her for tiden. Gode venner og en god kjæreste. Kan man ønske mer?
Ja, man kan ønske seg Mikkel. Men gresset kommer vel alltid til å være grønnere på den andre siden. Filosofi, ass.
Så jeg skriver om høydepunktene av de siste dagene. Noen mer utdypende enn andre.
Uansett. Det er vel to til tre uker siden at jeg fikk ordentlig kontakt med Haakon igjen, noe jeg synes er veldig, veldig hyggelig. Det er mange år siden vi hang skikkelig sammen. I løpet av de to siste årene har vi bare møttes noen få ganger, og som regel bare for å gå på kino en kveld, og være enige om at vi måtte finne på noe oftere. Noe ingen av oss greide å ta initiativ til, heh. Vel, tidligere i sommer gikk vi altså igjen på kino (Erik var også med) og hadde det egentlig veldig gøy. Jeg bestemte meg for å invitere han hjem til meg da jeg var alene og skulle få besøk av de fleste fra vennekretsen. Han møtte opp akkurat idet jeg skulle ringe og spørre om han ville komme, og sklei naturlig og fint inn i kretsen samme kveld. Han ble altså invitert videre med til Kjell neste uke, og det var dermed mer naturlig for oss å begynne å være sammen. Altså har vi tilbrakt mye tid sammen. Da spesielt om natta mellom andre avtaler jeg har hatt. Vi deler veldig mange egenskaper - begge har objektive syn på verden generelt, og noe forskjellige. Noe som fører til at diskusjonene vi har er ekstremt givende. For oss begge, vil jeg anta. Og det er supert.
Annet enn det har det har jeg lært MEKTIG mye gitarrelatert de siste par dagene. Ting går liksom opp for meg. Det er egentlig ikke snakk om nye sanger, heller teknikker. Jeg merker at jeg blir mer og mer kjent med de forskjellige tonene og strengene og alt, noe som gjør det lettere å høre om notene (vel, tablaturene) er helt riktig. Og å i det hele tatt finne sanger uten å måtte søke etter dem på internett er noe jeg får til bedre og bedre. I tilegg har jeg forstått meg mer på teknikker jeg ikke skjønte eller greide før - plutselig klarer jeg å spille sanger jeg tidligere ikke har mestret. Dessuten fører alt sammen til at jeg lettere klarer å stemme gitaren uten å bruke stemmeapparat. Dermed trenger jeg ikke å stemme gitarene like ofte, siden jeg bare trekker litt i strengene som ikke passer etter hvert som jeg hører det. Altså trenger jeg sjeldent å stemme alle strengene bare fordi èn har blitt stemt ut. Det er veldig, veldig nyttig.
I dag var dessuten AC og jeg i byen og så etter en gitar til henne. I den andre butikken vi gikk til satte begge seg ned med hver sin gitar og spilte. Etter å ha fått lov av betjeningen, selvfølgelig. Selv spilte jeg lenge på en gitar med tolv strenger - noe jeg ikke har turt å prøve meg på før. Det var _FANTASTISK_. Det morsomme er at det kom en helt tilfeldig ung gutt bort til meg og spurte hva jeg spilte. Jeg svarte, og han spurte om jeg ville jamme med han der og da. Jeg gav ham et spørrende og forskrekket blikk, noe jeg SÅ at han så. Men jeg tok allikevel sjansen. Han lærte meg litt om HVORDAN man jammer skikkelig (noe jeg, heh, ikke helt hadde innsett på tross av hvor enkelt det egentlig er) og det var EKSTREMT inspirerende. Og lærerikt. Vi prøvde oss begge på både rytme og ledergitar. Det var interessant. Etter at jeg hadde sittet der litt til, kom en fra betjeningen bort til meg og hørte på meg spille. Jeg syntes det var ekstremt flaut. Etter hvert viste det seg at hans hensikter var andre enn å bare høre på meg - han fortalte meg at den jeg spilte på egentlig bare var søpper, og tok meg med opp en etasje av butikken og gav meg en som var bedre. Fortalte meg alt om trestoffet og avstanden mellom strengene og det som var, og sa at om jeg skulle kjøpte en gitar med tolv strenger, så burde det være en av typen han gav meg. Jeg husker dessverre ikke helt hva det var, men merket var Canadisk. Så jeg skal se etter disse fancy Canadiske gitarene med tolv strenger og fantastisk trestoff.
Uh. Nok om gitarer.
...men ikke nok om instrumenter. Alice har lært meg en sang på keyboard. Jeg liker å spille på keyboard, og jeg har veldig lyst til å være meg et annet instrument enn gitar hver gang jeg gir slipp på tanker om økonomi. Keyboard/piano (vel, keyboard) er egentlig et godt alternativ. Jeg har egentlig også store tanker om xylofon (hvis det er sånn det skrives?,) bongotrommer, fløyte og munnspill. Valgets kvaler. Sett at jeg vil lære meg å spille et annet instrument i utgangspunktet, vel å merke. Når jeg blir rik eller får masse penger av Haakon eller Erik fordi en av de blir rike, så skal jeg i hvert fall ha et eget rom fylt med instrumenter og forsterkere. Det blir bra.
Over til det som opptar mine tanker mest for tiden, vel å merke. Mikkel. Han befinner seg de neste TRE ÅRENEEEEEEE i Trondheim. Trondheim er ikke her. Mikkel, som fikk meg til å smile en regnfylt dag og viste meg fargene jeg ikke visste eksisterte. Kremt. Jeg siterer House. Jeg synes Mikkel skal komme tilbake :(
I bunn og grunn er jeg riktignok glad for hvordan ting er her for tiden. Gode venner og en god kjæreste. Kan man ønske mer?
Ja, man kan ønske seg Mikkel. Men gresset kommer vel alltid til å være grønnere på den andre siden. Filosofi, ass.
søndag 5. juli 2009
Beklager
Jeg skylder bloggen en del innlegg.
Vel, så skrev jeg ikke hver dag likevel. Men dette innlegget blir sikkert ekstra langt, for de som savnet innleggene de siste dagene. Det var sikkert veldig mange.
Uansett. På onsdag var jeg hjemme og støvsugde, gjorde rent, blablabla. Sånne kjedelig ting. Mindre innholdsrik dag. Så kom torsdag. Jeg møtte AC i byen relativt tidlig, og vi dro deretter til henne og spiste pizza før vi møtte Øyvind, Jamila og Nygård ved Østensjøvannet der vi drakk. For første gang i år syklet jeg, faktisk. I og med at jeg stakk av med sykkelene til både Øyvind og Nygård etter tur. Det var veldig gøy. Uansett. Siste toget hjem rakk jeg etter hvert ikke, så jeg spurte AC om jeg kunne campe hos henne. Det ville hun ikke få lov til, da brødrene hennes var hjemme og sånt. Det endte med at AC og jeg snek oss inn i hennes hus rundt klokka ett den natta, la frem en reiseseng på rommet hennes, og jeg sov der uten at brødrene merka det. Skills.
Hennes brødre dro til familiens hytte dagen etter. Det betø altså at AC hadde huset for seg selv. Yay. Mikke, Øyvind og Jamila kom altså på fredag og vi hadde en fantastisk vannkrig. Vannballonger og sånn. Wuhu. I og med at AC skulle være alene hjemme fram til søndag (altså i dag) lurte hun på om ikke jeg ville sove over den natta også så vi kunne sitte oppe hele natta og se på House. Det gjorde vi (og pappa var faktisk så grei at han gadd å kjøre til Godlia med klær og laptopen min o_O). Natta gikk forresten til Twilight i tilegg til House. Noe som var interessant.
Uansett, lørdagen kom. AC hadde allerede invitert Jamila og Øyvind til henne for at vi kunne ha en koselig drikkekveld der. Alle kunne sove over og sånt (altså var jeg der tre netter på rad). Da AC og jeg sto opp dro vi rett til Tveitasenteret og tok en tur innom polet, noe som gjerne er svært nødvendig når man skal drikke senere på kvelden. Vi kom tilbake, og så litt mer på House. Varmen var virkelig uutholdelig, og siden Jamila og Øyvind ikke hadde kommet enda, så hadde vi vår egne lille vannkrig. Jeg vil egentlig tørre å påstå at jeg vant.
Øyvind og Jamila kom omsider. Trolig på grunn av varmen, så følte ikke Jamila seg så bra. Vi slappet først av litt og bestilte en pizza, før Jamila faktisk fant på en ny drikkelek. Og den var ganske kul i grunn. Vi lekte den i noen timer før vi gikk inn og spilte Lips (som Øyvind så pent hadde tatt med seg). Og det var vakkert, skal jeg si dere. Hvem som vant mest fikk jeg riktignok ikke med meg. Jeg vant ikke èn duell, men til gjengjeld var det jeg som spilte minst. Jeg liker ikke å synge. NO SIR.
AC og jeg satt oss til slutt ute, mens Øyvind og Jamila sovna inne et sted. En stund satt vi på telefon med Alice. Telefonen var på høytaler og lå på bordet mellom AC og meg. Det var i grunnen ganske koselig. Det endte med at AC og jeg var oppe hele natta. Jamila kom og hilste på oss rundt sju eller noe i dag tidlig, før hun gikk og la seg igjen. Noe som betyr at jeg i skrivende stund ikke har sovet på LITT i underkant av 24 timer. Og det etter at jeg har reist hjem fra Godlia i pøsregnet med en bag og en VELDIG norsk sekk. Jeg er litt sliten.
Yes, så de siste dagene har rett og slett vært så innholdsrike (bortsett fra onsdag) at jeg faktisk ikke har rukket å skrive noe i bloggen. Derfor har jeg ikke skrevet et innlegg hver dag. Håper ikke leserene er sinte på meg. De tre eller noe.
Vel, så skrev jeg ikke hver dag likevel. Men dette innlegget blir sikkert ekstra langt, for de som savnet innleggene de siste dagene. Det var sikkert veldig mange.
Uansett. På onsdag var jeg hjemme og støvsugde, gjorde rent, blablabla. Sånne kjedelig ting. Mindre innholdsrik dag. Så kom torsdag. Jeg møtte AC i byen relativt tidlig, og vi dro deretter til henne og spiste pizza før vi møtte Øyvind, Jamila og Nygård ved Østensjøvannet der vi drakk. For første gang i år syklet jeg, faktisk. I og med at jeg stakk av med sykkelene til både Øyvind og Nygård etter tur. Det var veldig gøy. Uansett. Siste toget hjem rakk jeg etter hvert ikke, så jeg spurte AC om jeg kunne campe hos henne. Det ville hun ikke få lov til, da brødrene hennes var hjemme og sånt. Det endte med at AC og jeg snek oss inn i hennes hus rundt klokka ett den natta, la frem en reiseseng på rommet hennes, og jeg sov der uten at brødrene merka det. Skills.
Hennes brødre dro til familiens hytte dagen etter. Det betø altså at AC hadde huset for seg selv. Yay. Mikke, Øyvind og Jamila kom altså på fredag og vi hadde en fantastisk vannkrig. Vannballonger og sånn. Wuhu. I og med at AC skulle være alene hjemme fram til søndag (altså i dag) lurte hun på om ikke jeg ville sove over den natta også så vi kunne sitte oppe hele natta og se på House. Det gjorde vi (og pappa var faktisk så grei at han gadd å kjøre til Godlia med klær og laptopen min o_O). Natta gikk forresten til Twilight i tilegg til House. Noe som var interessant.
Uansett, lørdagen kom. AC hadde allerede invitert Jamila og Øyvind til henne for at vi kunne ha en koselig drikkekveld der. Alle kunne sove over og sånt (altså var jeg der tre netter på rad). Da AC og jeg sto opp dro vi rett til Tveitasenteret og tok en tur innom polet, noe som gjerne er svært nødvendig når man skal drikke senere på kvelden. Vi kom tilbake, og så litt mer på House. Varmen var virkelig uutholdelig, og siden Jamila og Øyvind ikke hadde kommet enda, så hadde vi vår egne lille vannkrig. Jeg vil egentlig tørre å påstå at jeg vant.
Øyvind og Jamila kom omsider. Trolig på grunn av varmen, så følte ikke Jamila seg så bra. Vi slappet først av litt og bestilte en pizza, før Jamila faktisk fant på en ny drikkelek. Og den var ganske kul i grunn. Vi lekte den i noen timer før vi gikk inn og spilte Lips (som Øyvind så pent hadde tatt med seg). Og det var vakkert, skal jeg si dere. Hvem som vant mest fikk jeg riktignok ikke med meg. Jeg vant ikke èn duell, men til gjengjeld var det jeg som spilte minst. Jeg liker ikke å synge. NO SIR.
AC og jeg satt oss til slutt ute, mens Øyvind og Jamila sovna inne et sted. En stund satt vi på telefon med Alice. Telefonen var på høytaler og lå på bordet mellom AC og meg. Det var i grunnen ganske koselig. Det endte med at AC og jeg var oppe hele natta. Jamila kom og hilste på oss rundt sju eller noe i dag tidlig, før hun gikk og la seg igjen. Noe som betyr at jeg i skrivende stund ikke har sovet på LITT i underkant av 24 timer. Og det etter at jeg har reist hjem fra Godlia i pøsregnet med en bag og en VELDIG norsk sekk. Jeg er litt sliten.
Yes, så de siste dagene har rett og slett vært så innholdsrike (bortsett fra onsdag) at jeg faktisk ikke har rukket å skrive noe i bloggen. Derfor har jeg ikke skrevet et innlegg hver dag. Håper ikke leserene er sinte på meg. De tre eller noe.
onsdag 1. juli 2009
Øyvind og jeg kom oss ut i vannet
Det er sant.
Så. I dag skulle AC og jeg møtes i byen klokka to, og dra videre til Nøklevann og møte Jamila og Øyvind på veien. Det tok selvfølgelig vesentlig lenger tid enn forventet da jeg forsov meg og lot AC vente på meg i varmen en times tid. Koselig. Heldigvis er hun ikke typen som blir videre sint av sånt. I hvert fall ikke utenpå.
Omsider kom vi oss riktignok fram til Bogerud og møtte Øyvind på veien. Alle sammen fant veien inn på Rimi der vi kjøpte det vi trengte. Deretter var det bare den tusen år lange gåturen som ventet. Og på turen døde jeg. Jeg ble (klisjèrikt nok) vekket i live igjen da jeg kom meg til vannet. Ja, det har seg nemlig sånn at alle badet. Selv Øyvind og jeg. Og det er mer. Øyvind og jeg badet mest. Jo. Å komme seg ut i vannet gikk ikke fort... men det tok vesentlig mindre tid enn det har pleid.
Ellers var det mye grilling og ande-mating. Faktisk kom det en andefamilie bort til oss og hang litt rundt oss en stund. Det var koselig. Det kom etter hvert måker også. Øyvind og jeg svarte med å dyppe pølsebrød i øl og mate dem med det. Helt ærlig så jeg ikke særlig tegn til at noen av de egentlig merka noe særlig alkohol-rus (noe vi håpet de skulle gjøre), men de ville virkelig ha mer. Så de likte det i alle fall. Det skal noteres.
Øyvind og jeg tok et bad nummer to og det var til slutt på tide å forlate vannet. Og skogen. Øyvind og jeg ble med til AC og så en film før vi fant veien hjem vi også. Jeg tror Øyvind spiller Assassin's Creed akkurat nå. Han sa han ville det. Jeg vil også. Hm.
Etter denne dagen sitter jeg altså igjen med planer for både i morgen og torsdag. Det er koselig. Tiden skal fordrives når man venter på noe godt. Jeg mistenker riktignok at morgendagen blir litt kjedelig. Mamma skal peke på meg og le mens jeg vasker huset (noe hun ikke kan gjøre, siden hun har opperert armen og ikke får lov til å bruke den). Det skal riktignok nevnes at jeg får betalt henne. Og JEG er ikke ferdig med å diskutere lønna mi. Vi får se hvem som ler til slutt, ja!
La meg forresten legge til at jeg nå har skrevet ganske LANGT på en novelle som jeg ikke gidder å skrive ferdig akkurat nå. Handlingen og hendelsesforløpet er alt notert ned og klart, alt som mangles er å skrive det helt ferdig og poste det i den andre bloggen. Noe som betyr at den andre bloggen faktisk blir oppdatert for en gangs skyld. I løpet av morgendagen, altså. Stay tuned.
Så. I dag skulle AC og jeg møtes i byen klokka to, og dra videre til Nøklevann og møte Jamila og Øyvind på veien. Det tok selvfølgelig vesentlig lenger tid enn forventet da jeg forsov meg og lot AC vente på meg i varmen en times tid. Koselig. Heldigvis er hun ikke typen som blir videre sint av sånt. I hvert fall ikke utenpå.
Omsider kom vi oss riktignok fram til Bogerud og møtte Øyvind på veien. Alle sammen fant veien inn på Rimi der vi kjøpte det vi trengte. Deretter var det bare den tusen år lange gåturen som ventet. Og på turen døde jeg. Jeg ble (klisjèrikt nok) vekket i live igjen da jeg kom meg til vannet. Ja, det har seg nemlig sånn at alle badet. Selv Øyvind og jeg. Og det er mer. Øyvind og jeg badet mest. Jo. Å komme seg ut i vannet gikk ikke fort... men det tok vesentlig mindre tid enn det har pleid.
Ellers var det mye grilling og ande-mating. Faktisk kom det en andefamilie bort til oss og hang litt rundt oss en stund. Det var koselig. Det kom etter hvert måker også. Øyvind og jeg svarte med å dyppe pølsebrød i øl og mate dem med det. Helt ærlig så jeg ikke særlig tegn til at noen av de egentlig merka noe særlig alkohol-rus (noe vi håpet de skulle gjøre), men de ville virkelig ha mer. Så de likte det i alle fall. Det skal noteres.
Øyvind og jeg tok et bad nummer to og det var til slutt på tide å forlate vannet. Og skogen. Øyvind og jeg ble med til AC og så en film før vi fant veien hjem vi også. Jeg tror Øyvind spiller Assassin's Creed akkurat nå. Han sa han ville det. Jeg vil også. Hm.
Etter denne dagen sitter jeg altså igjen med planer for både i morgen og torsdag. Det er koselig. Tiden skal fordrives når man venter på noe godt. Jeg mistenker riktignok at morgendagen blir litt kjedelig. Mamma skal peke på meg og le mens jeg vasker huset (noe hun ikke kan gjøre, siden hun har opperert armen og ikke får lov til å bruke den). Det skal riktignok nevnes at jeg får betalt henne. Og JEG er ikke ferdig med å diskutere lønna mi. Vi får se hvem som ler til slutt, ja!
La meg forresten legge til at jeg nå har skrevet ganske LANGT på en novelle som jeg ikke gidder å skrive ferdig akkurat nå. Handlingen og hendelsesforløpet er alt notert ned og klart, alt som mangles er å skrive det helt ferdig og poste det i den andre bloggen. Noe som betyr at den andre bloggen faktisk blir oppdatert for en gangs skyld. I løpet av morgendagen, altså. Stay tuned.
tirsdag 30. juni 2009
Transformers 2 suger
I dag var AC og jeg på kino. Tidligere i år så vi Transformers-filmen sammen. Vi var enige om at den neste i serien måtte vi se så fort den kom på kino i sommer. Og det var det som (som nevnt) skjedde i dag. Vi så den. Det jeg tenkte da den var ferdig var
"...eh"
Filmen starter med et PANG. Og det PANG-et slutter liksom aldri. Jeg kan tenke meg hvordan Michael Bay så for seg filmen i sin helhet før filminga hadde startet:
"So the robots, right, they'll jump out and POOOOOW and the cars around them goes BOOOOOOM and then there's this pyramid, right, that goes PFFFFT AND IT FALLS APART AND THERE'S EXPLOTIONS LIKE BOOOOOOOM"
osv.
Filmen var en eneste lang trailer. Action-scenene var til stede HELE TIDEN, bortsett fra noen 5-minutterspauser. Filmen var halvveis og jeg satt og tenkte at jeg ville spille Resident Evil 5, mens AC lurte på hva hun skulle lage seg å spise når hun kom hjem. Elementer i historien ble lagt til og tatt vekk. Som om han som skrev historien syntes tenkte "hva om jeg hever spenningen med at det er igjen en bit fra superboksen fra forrige film, MEN SÅ ER DET EN TIL, også må alle prøve å finne den!" før han gikk lei og skrev videre som om det ikke skjedde allikevel. Og selvfølgelig ville han skrive ferdig historien så fort som mulig, sånn at de kunne begynne å hyre inn stuntmen og kjøpe biler og pyramider de kunne ødelegge (noe som må ha vært dyrt - for det var veldig mange).
To faktorer ved filmen var noe som trakk litt opp. Det første var skuespillet til Shia s,dkjg<.kjfg (som jeg ikke husker hva heter) som var veldig bra. En overbevisende karakter. Det andre var spesialeffektene. Wow. Det så virkelig UT SOM roboter som løp rundt og tryna og skjøt og skreik. At spesialeffektene trekker opp hjelper filmen lite, siden det immidlertid blir alt for mye av dem. Filmen kunne like godt vært animert. Seriøst.
Min konklusjon er at å se traileren på youtube ti eller femten ganger er mye billigere enn å faktisk kjøpe en kinobillett for å se dette. Og opplevelsen er nok mye den samme. AC og jeg var enige om at ja, det finnes dårligere filmer enn dette (Jeg peker på dere, Planet Terror og Dead Proof) men det skal allikevel godt gjøres å suge mer enn Transformers - Revenge of the Fallen. Terningkast EN.
Det var noe jeg glemte å legge til.
Humor i filmen. Noen ganger la de til vittigheter. Min reaksjon var den samme hver gang. Facepalm.
"...eh"
Filmen starter med et PANG. Og det PANG-et slutter liksom aldri. Jeg kan tenke meg hvordan Michael Bay så for seg filmen i sin helhet før filminga hadde startet:
"So the robots, right, they'll jump out and POOOOOW and the cars around them goes BOOOOOOM and then there's this pyramid, right, that goes PFFFFT AND IT FALLS APART AND THERE'S EXPLOTIONS LIKE BOOOOOOOM"
osv.
Filmen var en eneste lang trailer. Action-scenene var til stede HELE TIDEN, bortsett fra noen 5-minutterspauser. Filmen var halvveis og jeg satt og tenkte at jeg ville spille Resident Evil 5, mens AC lurte på hva hun skulle lage seg å spise når hun kom hjem. Elementer i historien ble lagt til og tatt vekk. Som om han som skrev historien syntes tenkte "hva om jeg hever spenningen med at det er igjen en bit fra superboksen fra forrige film, MEN SÅ ER DET EN TIL, også må alle prøve å finne den!" før han gikk lei og skrev videre som om det ikke skjedde allikevel. Og selvfølgelig ville han skrive ferdig historien så fort som mulig, sånn at de kunne begynne å hyre inn stuntmen og kjøpe biler og pyramider de kunne ødelegge (noe som må ha vært dyrt - for det var veldig mange).
To faktorer ved filmen var noe som trakk litt opp. Det første var skuespillet til Shia s,dkjg<.kjfg (som jeg ikke husker hva heter) som var veldig bra. En overbevisende karakter. Det andre var spesialeffektene. Wow. Det så virkelig UT SOM roboter som løp rundt og tryna og skjøt og skreik. At spesialeffektene trekker opp hjelper filmen lite, siden det immidlertid blir alt for mye av dem. Filmen kunne like godt vært animert. Seriøst.
Min konklusjon er at å se traileren på youtube ti eller femten ganger er mye billigere enn å faktisk kjøpe en kinobillett for å se dette. Og opplevelsen er nok mye den samme. AC og jeg var enige om at ja, det finnes dårligere filmer enn dette (Jeg peker på dere, Planet Terror og Dead Proof) men det skal allikevel godt gjøres å suge mer enn Transformers - Revenge of the Fallen. Terningkast EN.
Det var noe jeg glemte å legge til.
Humor i filmen. Noen ganger la de til vittigheter. Min reaksjon var den samme hver gang. Facepalm.
mandag 29. juni 2009
Uten tittel
Jeg har brutt et løfte
Og jeg hyper litt.
Jeg lovet meg selv at mens Alice er i Bergen, så skulle jeg skrive ett blogginnlegg i denne bloggen HVER KVELD. Det faila altså allerede første kvelden, med tanke på at hun dro på lørdag og det nå er søndag uten at jeg har skrevet noe som helst. Det betyr at dette må bli dobbelt så langt. Det blir det sikkert.
Vel. Jeg er ganske trøtt. Genrelt var jeg ganske sliten etter at jeg kom hjem fra Hove, og at Erik og jeg var rundt i byen på Mountain Dew-jakt i fem timer på lørdag i SUPERVARMEN hjalp ikke. Forøvrig hjalp det heller ikke at vi gikk rundt ute HELE NATTA til søndag, noe som resulterte i at jeg fikk rundt fem timer søvn før jeg møtte Mikkel i byen i dag. Eller i går, siden det er etter midnatt.
Jeg har også bestemt meg for at det mest brukte uttrykket i denne bloggen de neste dagene skal være "veldig interessant."
Uansett. Etter at Mikkel og jeg hang rundt i byen merket jeg inspirasjonen strømme inn. Det kan altså hende at den andre bloggen blir oppdatert for første gang på sånn tre måneder. Flott for den. Yay. Det er på tide, vil jeg si.
Ugh. Trøtt. God natt. Veldig interessant.
Og jeg hyper litt.
Jeg lovet meg selv at mens Alice er i Bergen, så skulle jeg skrive ett blogginnlegg i denne bloggen HVER KVELD. Det faila altså allerede første kvelden, med tanke på at hun dro på lørdag og det nå er søndag uten at jeg har skrevet noe som helst. Det betyr at dette må bli dobbelt så langt. Det blir det sikkert.
Vel. Jeg er ganske trøtt. Genrelt var jeg ganske sliten etter at jeg kom hjem fra Hove, og at Erik og jeg var rundt i byen på Mountain Dew-jakt i fem timer på lørdag i SUPERVARMEN hjalp ikke. Forøvrig hjalp det heller ikke at vi gikk rundt ute HELE NATTA til søndag, noe som resulterte i at jeg fikk rundt fem timer søvn før jeg møtte Mikkel i byen i dag. Eller i går, siden det er etter midnatt.
Jeg har også bestemt meg for at det mest brukte uttrykket i denne bloggen de neste dagene skal være "veldig interessant."
Uansett. Etter at Mikkel og jeg hang rundt i byen merket jeg inspirasjonen strømme inn. Det kan altså hende at den andre bloggen blir oppdatert for første gang på sånn tre måneder. Flott for den. Yay. Det er på tide, vil jeg si.
Ugh. Trøtt. God natt. Veldig interessant.
søndag 21. juni 2009
"Været er fint, da"
For en fantastisk start på ferien.
I dag tidlig klarte jeg å stå opp rundt elleve - helt selv. Jeg skulle nemlig til byen for å hente Alice. Og ta henne med meg hjem. Hun skulle nemlig hit til meg i dag, og vi skulle spise grillmat sammen med min mor og far i det noe bipolare været. Og det var hyggelig, det.
Til de mer kjedelige detaljene...
Jeg møtte Alice i byen rundt halv ett. Vi gikk litt rundt med AC og Kjell, før de dro hjem. Toget var innstilt, så vi satt oss på den supertrege 151-bussen og gikk av i Sandvika. Da vi omsider kom hjem til meg, satt pappa ute i hagen. Pappa og jeg fant frem et telt, og sjekka at alt av deler var samlet i posene, i og med at jeg skal ha det med til Hove. Det mangla en del plugger, så han dro ned til senteret for å kjøpe nye. Yay.
Alice og jeg satt oppe på mitt rom en stund. Jeg satt på min ganske gamle stasjonære PC og viste henne bilder og filmer fra 2007, da jeg så Evanescence live på Norwegian Wood. Noe som betyr at hun ikke skryter så mye AV DEN JÆVLA LPEN HUN FIKK TAK I. Burn. Jeg merket på hele henne at misunnelsen vokste og vokste. Det var gøy.
Jeg så ut av vinduet. Så fint vær det var. Jeg spurte om hun ville gå ut en tur. Det ville hun. Vi gikk altså ut, og besteg etter hvert den gamle solberg-hoppbakken. Falleferdig som den er. På vei opp begynte det å regne, men det gikk greit. Bare litt duskregn. Det har aldri drept noen. Så sto vi der, da. Det begynte plutselig å PØSE. Skikkelig. Vi sto der litt til. Positivt innstilte. Regnet viste seg å ikke stoppe. Vi så på hverandre. "Jeg er kald."
Det var ikke videre varmt etter hvert. Klærne våre var iskalde og våte, og hver gang man beveget seg ville klærne klistre seg fast og stjele all varme fra kroppen. Relativt ubehagelig. Altså gikk vi ned fra hoppbakken, og inn i et skur for å søke ly. Det sto vi en stund og følte oss kjempelure. Da regnet hadde gitt seg litt, tok vi sjansen på å bevege oss mot mitt hus. I de klærne var det relativt ubehagelig - å gå til meg fra Løkeberg tar rundt tjue minutter. På veien møtte vi også to stykker jeg kjenner. Alice ble flau.
Vi kom hjem og hun fikk låne tørre klær. Da begge hadde skifta, satt vi under et varmt teppe en stund, før maten var klar. Vi spiste en god middag og hadde det hyggelig med mine foreldre (dog mamma fortalte en del historier fra min barndom. Det var flaut.) Vi gikk en tur med tassen. Spiste dessert med mamma og pappa. Veldig interessant.
Så dro hun hjem. I mine klær.
OG SNART SKAL JEG TIL HOVE HEHE
Dette må være bortimot det mest interessante jeg noen sinne har skrevet, det er jeg sikker på. Sees når jeg kommer hjem fra Hove hehe
I dag tidlig klarte jeg å stå opp rundt elleve - helt selv. Jeg skulle nemlig til byen for å hente Alice. Og ta henne med meg hjem. Hun skulle nemlig hit til meg i dag, og vi skulle spise grillmat sammen med min mor og far i det noe bipolare været. Og det var hyggelig, det.
Til de mer kjedelige detaljene...
Jeg møtte Alice i byen rundt halv ett. Vi gikk litt rundt med AC og Kjell, før de dro hjem. Toget var innstilt, så vi satt oss på den supertrege 151-bussen og gikk av i Sandvika. Da vi omsider kom hjem til meg, satt pappa ute i hagen. Pappa og jeg fant frem et telt, og sjekka at alt av deler var samlet i posene, i og med at jeg skal ha det med til Hove. Det mangla en del plugger, så han dro ned til senteret for å kjøpe nye. Yay.
Alice og jeg satt oppe på mitt rom en stund. Jeg satt på min ganske gamle stasjonære PC og viste henne bilder og filmer fra 2007, da jeg så Evanescence live på Norwegian Wood. Noe som betyr at hun ikke skryter så mye AV DEN JÆVLA LPEN HUN FIKK TAK I. Burn. Jeg merket på hele henne at misunnelsen vokste og vokste. Det var gøy.
Jeg så ut av vinduet. Så fint vær det var. Jeg spurte om hun ville gå ut en tur. Det ville hun. Vi gikk altså ut, og besteg etter hvert den gamle solberg-hoppbakken. Falleferdig som den er. På vei opp begynte det å regne, men det gikk greit. Bare litt duskregn. Det har aldri drept noen. Så sto vi der, da. Det begynte plutselig å PØSE. Skikkelig. Vi sto der litt til. Positivt innstilte. Regnet viste seg å ikke stoppe. Vi så på hverandre. "Jeg er kald."
Det var ikke videre varmt etter hvert. Klærne våre var iskalde og våte, og hver gang man beveget seg ville klærne klistre seg fast og stjele all varme fra kroppen. Relativt ubehagelig. Altså gikk vi ned fra hoppbakken, og inn i et skur for å søke ly. Det sto vi en stund og følte oss kjempelure. Da regnet hadde gitt seg litt, tok vi sjansen på å bevege oss mot mitt hus. I de klærne var det relativt ubehagelig - å gå til meg fra Løkeberg tar rundt tjue minutter. På veien møtte vi også to stykker jeg kjenner. Alice ble flau.
Vi kom hjem og hun fikk låne tørre klær. Da begge hadde skifta, satt vi under et varmt teppe en stund, før maten var klar. Vi spiste en god middag og hadde det hyggelig med mine foreldre (dog mamma fortalte en del historier fra min barndom. Det var flaut.) Vi gikk en tur med tassen. Spiste dessert med mamma og pappa. Veldig interessant.
Så dro hun hjem. I mine klær.
OG SNART SKAL JEG TIL HOVE HEHE
Dette må være bortimot det mest interessante jeg noen sinne har skrevet, det er jeg sikker på. Sees når jeg kommer hjem fra Hove hehe
fredag 19. juni 2009
Gjett hva.
Jeg kom hjem i sta, ikke sant. Så tenkte jeg "jeg bør vaske håret."
MEN JEG HAR JO IKKE NOE HÅR LENGER OMTRENT JO
Jeg klippa meg i dag.
MEN JEG HAR JO IKKE NOE HÅR LENGER OMTRENT JO
Jeg klippa meg i dag.
torsdag 11. juni 2009
En ukul del av en annens tur
Dette innlegget ble visst ganske langt
Jeg sto opp og dro til skolen. Som vanlig gikk jeg litt sent ut av døra, så jeg hadde ganske dårlig tid på vei ut av døra. Vi skulle komme opp i eksamen. Enten i dag eller i morgen. Vi skulle møte opp klokka ni - en time og ti minutter før vi vanligvis starter på en torsdag. Klokka er ni, og jeg er minst fem minutter unna skolen. Jeg vurderer å sende melding til Mari - en klassevenninne jeg liker å henge med på skolen - men de finner vel ut at jeg er sen når jeg kommer fram uansett, tenker jeg. Alt var som vanlig. Jeg var bare trøtt.
Jeg kom fram. Gikk inn hoveddøra til skolen, og så de store mengdene folk som sto ved trappa, spente på om de skulle komme opp i dag eller ikke. Jeg så etter mine klassekamerater. Venner jeg har, men som jeg ikke er med på fritiden. Mennesker jeg kaller venner fra skolen. Venner som for det meste er hyggelige mennesker, ikke nødvendigvis mye mer enn avveksling fra vanlige, kjedelige skoledager. Vi mobber hverandre vennlig. Spør hverandre hva vi skal i helgen. Snakker om det aktuelle innen media. Deler aldri følelser. Er noe overfladiske. Tenker ikke særlig på hverandre i fritiden. I dag var det riktignok litt annerledes.
Jeg hadde ikke rukket å spise frokost denne morgenen. Jeg så etter Mari - hun pleier å låne meg penger til lunsj hvis hun har, eller la meg få en slurk av hva enn hun har å drikke på sånn at jeg ikke forblir tørst. Jeg fant henne ikke, men jeg fant Manbir. Den jeg henger mest med på skolen. Han sa jeg ikke hadde gått glipp av noe - hittil hadde bare tredjeklassinger kommet opp. Jeg pustet lettet ut, og hørte nøye etter på navnene som fulgte med den trøtte, men tålmodige stemmen som ropte opp et navn etter det andre, navnet til mennesker hun ikke nødvendigvis kjenner ansiktet til.
Alt var så vanlig og forutsigbart. Kun tredjeklassinger ble ropt opp. Vi hadde ingenting å frykte før i morgen, som jeg hadde regnet med i utgangspunktet. Vi gikk bort til noen andre, sto og pratet om ingenting. Plutselig la jeg merke til hvor stille og forsiktig Manbir virket. Ikke veldig, men litt. Han spurte meg om jeg ble med opp så vi kunne sette oss. Jeg ble med. Bak oss kom fulgte det noen etter, Kristian, men stoppet opp bak oss en stund for å snakke litt med noen andre han møtte. Som vanlig.
Manbir og jeg satt oss til slutt ved bordene vi pleier å sitte på. Sittegrupper i andre etasje.
- Har du hørt hva som har skjedd, spør han plutselig. Jeg stirrer nysgjerrig på han mens jeg tenker meg om.
- Nei, sier jeg. Jeg har ikke hørt noen ting.
- Du har lagt merke til at Mari ikke er her, ikke sant? sier han. Igjen tenker jeg meg om.
- Ja, jeg så etter henne i sta.
- Faren hennes er død.
Han hadde et veldig alvorlig blikk, som om det han sa ikke bare var tull. Men det er ganske typisk Manbir.
- Ikke tull, sier jeg.
Det viste seg å være sant. Jeg trodde ikke på det først. Jeg anklaget han for å tulle. Men han mente det. Han hadde fått melding av henne mens han var på bussen til skolen. Hun hadde sagt at hun ikke kommer til å være på skolen, selv ikke i eksamensperioden. At han kunne si det som det er om noen skulle lure på hvorfor hun ikke var på skolen. Omsider kom Kristian, som hadde fulgt etter oss opp, men blitt avbrutt på veien. Det var liksom oss tre som pleide å henge mest sammen på skolen. Manbir, Kristian og jeg. Det var hverandre vi kjente best på skolen. Men i dag var det lenge siden sist det bare var oss tre som satt rundt bordene i andre etasje. Han lurer på hva vi snakker om. Vi sier hva som har skjedd.
Han ble sjokkert og fornektet det, akkurat som jeg gjorde. Til slutt tror han oss han også. Vi ble stille. Sa ingenting. Våre blikk var rettet nedover. Tankefulle var vi alle tre. Stemningen var plutselig trist, og i det hele tatt emosjonell. Det var første gang noen sinne at vi tre hadde opplevd en sånn stemning sammen. Jeg likte det ikke. Stillheten ble brutt. Kristian lurte på hvordan det skjedde, og jeg lurte på når. Manbir visste ikke. Var det snakk om en sykdom? En ulykke? Ingen av oss visste noen ting. Vi begynte å diskutere om vi skulle si noe til henne. Gjøre noe. Men hva kan man si? Hva kan man gjøre? Manbir var redd. Han sa han ikke vet hvordan man skal trøste noen. Selv følte jeg meg maktesløs - hvordan kan man trøste noen fra noe så stort? Går det i det hele tatt an?
Kristian dro samtalen i en annen retning. Etter en plutselig aha-opplevelse nevnte han at hele situasjon fikk han til å innse hvor heldig han selv var. At han er frisk, begge foreldrene hans er i live og han blir forsørget. Alle tre ble atter tankefulle, og vi begynte å snakke om hvordan vi selv ville reagert i hennes situasjon, og hva vi ville gjort. Alle tre var enige om at i den situasjonen ville vi ikke akkurat prioritert å gå på skolen. Neppe grid å møte opp. Sannsyneligvis ville vi altså ikke se henne igjen før sommeren. En ganske stor humørdemper, med andre ord. Og dermed blir vi stille igjen. Det kommer to stykker til. To stykker som vi har begynt å henge med i løpet av det siste halvåret. De satt seg, og avbrøt det som var igjen å si om Mari og det som hadde skjedd. Manbir og jeg vekslet usikre blikk. Ingen av oss sa noe, og vi snakket ikke mer om det. Vi snakket og lo og latet som ingenting nå som de to andre hadde satt seg med oss. Men blikkene våre møttes noen ganger, usikre som vi var. Og den melankolske stemningen lurte fortsatt.
Timene våre begynte. Jeg gikk til tyskrommet. Vi skulle se film, siden vi var ferdig med pensum og egentlig ikke hadde noe mer å gjøre. På veien til klasserommet gikk vi som om alt var normalt. Alle snakket som normalt, og oppførte seg som normalt. Som om ingenting hadde skjedd. Verden tok ikke hensyn til at noe forferdelig hadde skjedd med en veldig bra jente. Hun var alltid grei, ikke overlegen eller slem overhode. Hun fortjente da ikke noe sånt. Men verden holder visst ikke med noen.
Vi skulle se en film i tysken. Filmen var ekstremt spennende, og jeg glemte helt hva som hadde skjedd tidligere. Mens filmen var i gang fikk jeg en melding av kjæresten min. Hun lurte på om jeg hadde kommet opp i noe. Jeg hadde ikke det. I dag har vi vært sammen i to måneder, så jeg sa gratulerer med dagen siden jeg først hadde kontakt med henne. Og vi pratet en stund. Jeg ble glad. To måneder, du. Det er flott. Og stemningen som for noen få minutter siden hadde vært melankolsk, hadde nå blitt glad og jeg tenkte mer på hva som var bra i mitt eget liv.
Jeg skulle hjem igjen. Jeg satte på musikk, og forsvant i min egen verden som jeg alltid gjør. Bare gikk i riktig retning. Nesten på autopilot. Jeg kom hjem og pratet med mamma og pappa, og bestilte billetter til Hove. Jeg kom igjen på at det var noen som ikke var like heldig som meg. Og jeg ble stille igjen.
Jeg gikk opp på rommet mitt. Jeg tenkte på Mari igjen, det som hadde skjedd. Det Manbir, Kristian og jeg snakket om. Hva kunne man gjøre? Hva kunne man si? Skulle man bare sitte der og ikke gjøre noe? Glemme alt sammen? Jeg orket ikke sitte inne lenger, så jeg gikk ut. Prøvde å sette meg inn i hennes situasjon. Gjorde som jeg tror jeg ville gjort hvis det som skjedde med henne skjedde med meg - gikk til skogen og satt meg et sted i skogen med god utsikt der jeg var alene og kunne tenke.
Det er ikke sjeldent man glemmer at verden kan være uforutsigbar og farlig. At livet kan ta en uventet vending nesten når som helst. Og det føles surrealistisk og rart, det jeg fikk vite i dag. Ikke bare det, men at på tross av hva som har skjedd, så har resten av dagen vært akkurat som dagene alltid er. Jeg hadde ikke akkurat forventet noe annet, men allikevel. Jeg satt uansett alene og tenkte, lenge. Jeg ville gjøre et eller annet. Si noe til henne. Det er vel i alle fall bedre å si noe enn å ikke si noe?
Jeg innså at ting kan ta en uventet vending. Det har jo skjedd meg før, men ikke noe som forandret ting såpass mye så fort. Og jeg kan tenke meg at savnet etter det man har mistet ikke vil forsvinne på mange år - eller forsvinne i det hele tatt. Uansett er jeg full av sympati i dag. Jeg synes det som har skjedd er utrolig forferdelig og trist, selv om det ikke har noe med meg selv å gjøre. Jeg synes også at det er dumt at det har skjedd med akkurat Mari. Hun er for grei til at hun skal måtte gå igjennom noe sånt. Det høres kanskje cheezy ut, men det er nå hva jeg tenker.
Jeg har aldri trodd på at det er noe bedre sted man kommer til når man dør. Aldri har jeg trodd på noe paradis eller nirvana, egentlig ikke heller "noen annen side."
Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke gjør det...
Men i dag håper jeg at jeg ikke har rett. Og jeg håper at faren til Mari virkelig hviler i fred, som man sier. Jeg håper også at Mari er å finne tilbake på skolen i alle fall etter sommeren, og at hun på tross av det som har skjedd får en fin sommer - at den i alle fall blir så bra som den kan bli.
I morgen skal jeg også ta av meg hatten og skåle for at hennes familie måtte holde sammen og i hvert fall ha det komfortabelt hos hverandre.
So,
So you think you can tell
heaven from hell,
blue skies from pain?
Can you tell a green field
from a cold steel rail,
a smile from a veil?
Do you think you can tell? ~
Jeg sto opp og dro til skolen. Som vanlig gikk jeg litt sent ut av døra, så jeg hadde ganske dårlig tid på vei ut av døra. Vi skulle komme opp i eksamen. Enten i dag eller i morgen. Vi skulle møte opp klokka ni - en time og ti minutter før vi vanligvis starter på en torsdag. Klokka er ni, og jeg er minst fem minutter unna skolen. Jeg vurderer å sende melding til Mari - en klassevenninne jeg liker å henge med på skolen - men de finner vel ut at jeg er sen når jeg kommer fram uansett, tenker jeg. Alt var som vanlig. Jeg var bare trøtt.
Jeg kom fram. Gikk inn hoveddøra til skolen, og så de store mengdene folk som sto ved trappa, spente på om de skulle komme opp i dag eller ikke. Jeg så etter mine klassekamerater. Venner jeg har, men som jeg ikke er med på fritiden. Mennesker jeg kaller venner fra skolen. Venner som for det meste er hyggelige mennesker, ikke nødvendigvis mye mer enn avveksling fra vanlige, kjedelige skoledager. Vi mobber hverandre vennlig. Spør hverandre hva vi skal i helgen. Snakker om det aktuelle innen media. Deler aldri følelser. Er noe overfladiske. Tenker ikke særlig på hverandre i fritiden. I dag var det riktignok litt annerledes.
Jeg hadde ikke rukket å spise frokost denne morgenen. Jeg så etter Mari - hun pleier å låne meg penger til lunsj hvis hun har, eller la meg få en slurk av hva enn hun har å drikke på sånn at jeg ikke forblir tørst. Jeg fant henne ikke, men jeg fant Manbir. Den jeg henger mest med på skolen. Han sa jeg ikke hadde gått glipp av noe - hittil hadde bare tredjeklassinger kommet opp. Jeg pustet lettet ut, og hørte nøye etter på navnene som fulgte med den trøtte, men tålmodige stemmen som ropte opp et navn etter det andre, navnet til mennesker hun ikke nødvendigvis kjenner ansiktet til.
Alt var så vanlig og forutsigbart. Kun tredjeklassinger ble ropt opp. Vi hadde ingenting å frykte før i morgen, som jeg hadde regnet med i utgangspunktet. Vi gikk bort til noen andre, sto og pratet om ingenting. Plutselig la jeg merke til hvor stille og forsiktig Manbir virket. Ikke veldig, men litt. Han spurte meg om jeg ble med opp så vi kunne sette oss. Jeg ble med. Bak oss kom fulgte det noen etter, Kristian, men stoppet opp bak oss en stund for å snakke litt med noen andre han møtte. Som vanlig.
Manbir og jeg satt oss til slutt ved bordene vi pleier å sitte på. Sittegrupper i andre etasje.
- Har du hørt hva som har skjedd, spør han plutselig. Jeg stirrer nysgjerrig på han mens jeg tenker meg om.
- Nei, sier jeg. Jeg har ikke hørt noen ting.
- Du har lagt merke til at Mari ikke er her, ikke sant? sier han. Igjen tenker jeg meg om.
- Ja, jeg så etter henne i sta.
- Faren hennes er død.
Han hadde et veldig alvorlig blikk, som om det han sa ikke bare var tull. Men det er ganske typisk Manbir.
- Ikke tull, sier jeg.
Det viste seg å være sant. Jeg trodde ikke på det først. Jeg anklaget han for å tulle. Men han mente det. Han hadde fått melding av henne mens han var på bussen til skolen. Hun hadde sagt at hun ikke kommer til å være på skolen, selv ikke i eksamensperioden. At han kunne si det som det er om noen skulle lure på hvorfor hun ikke var på skolen. Omsider kom Kristian, som hadde fulgt etter oss opp, men blitt avbrutt på veien. Det var liksom oss tre som pleide å henge mest sammen på skolen. Manbir, Kristian og jeg. Det var hverandre vi kjente best på skolen. Men i dag var det lenge siden sist det bare var oss tre som satt rundt bordene i andre etasje. Han lurer på hva vi snakker om. Vi sier hva som har skjedd.
Han ble sjokkert og fornektet det, akkurat som jeg gjorde. Til slutt tror han oss han også. Vi ble stille. Sa ingenting. Våre blikk var rettet nedover. Tankefulle var vi alle tre. Stemningen var plutselig trist, og i det hele tatt emosjonell. Det var første gang noen sinne at vi tre hadde opplevd en sånn stemning sammen. Jeg likte det ikke. Stillheten ble brutt. Kristian lurte på hvordan det skjedde, og jeg lurte på når. Manbir visste ikke. Var det snakk om en sykdom? En ulykke? Ingen av oss visste noen ting. Vi begynte å diskutere om vi skulle si noe til henne. Gjøre noe. Men hva kan man si? Hva kan man gjøre? Manbir var redd. Han sa han ikke vet hvordan man skal trøste noen. Selv følte jeg meg maktesløs - hvordan kan man trøste noen fra noe så stort? Går det i det hele tatt an?
Kristian dro samtalen i en annen retning. Etter en plutselig aha-opplevelse nevnte han at hele situasjon fikk han til å innse hvor heldig han selv var. At han er frisk, begge foreldrene hans er i live og han blir forsørget. Alle tre ble atter tankefulle, og vi begynte å snakke om hvordan vi selv ville reagert i hennes situasjon, og hva vi ville gjort. Alle tre var enige om at i den situasjonen ville vi ikke akkurat prioritert å gå på skolen. Neppe grid å møte opp. Sannsyneligvis ville vi altså ikke se henne igjen før sommeren. En ganske stor humørdemper, med andre ord. Og dermed blir vi stille igjen. Det kommer to stykker til. To stykker som vi har begynt å henge med i løpet av det siste halvåret. De satt seg, og avbrøt det som var igjen å si om Mari og det som hadde skjedd. Manbir og jeg vekslet usikre blikk. Ingen av oss sa noe, og vi snakket ikke mer om det. Vi snakket og lo og latet som ingenting nå som de to andre hadde satt seg med oss. Men blikkene våre møttes noen ganger, usikre som vi var. Og den melankolske stemningen lurte fortsatt.
Timene våre begynte. Jeg gikk til tyskrommet. Vi skulle se film, siden vi var ferdig med pensum og egentlig ikke hadde noe mer å gjøre. På veien til klasserommet gikk vi som om alt var normalt. Alle snakket som normalt, og oppførte seg som normalt. Som om ingenting hadde skjedd. Verden tok ikke hensyn til at noe forferdelig hadde skjedd med en veldig bra jente. Hun var alltid grei, ikke overlegen eller slem overhode. Hun fortjente da ikke noe sånt. Men verden holder visst ikke med noen.
Vi skulle se en film i tysken. Filmen var ekstremt spennende, og jeg glemte helt hva som hadde skjedd tidligere. Mens filmen var i gang fikk jeg en melding av kjæresten min. Hun lurte på om jeg hadde kommet opp i noe. Jeg hadde ikke det. I dag har vi vært sammen i to måneder, så jeg sa gratulerer med dagen siden jeg først hadde kontakt med henne. Og vi pratet en stund. Jeg ble glad. To måneder, du. Det er flott. Og stemningen som for noen få minutter siden hadde vært melankolsk, hadde nå blitt glad og jeg tenkte mer på hva som var bra i mitt eget liv.
Jeg skulle hjem igjen. Jeg satte på musikk, og forsvant i min egen verden som jeg alltid gjør. Bare gikk i riktig retning. Nesten på autopilot. Jeg kom hjem og pratet med mamma og pappa, og bestilte billetter til Hove. Jeg kom igjen på at det var noen som ikke var like heldig som meg. Og jeg ble stille igjen.
Jeg gikk opp på rommet mitt. Jeg tenkte på Mari igjen, det som hadde skjedd. Det Manbir, Kristian og jeg snakket om. Hva kunne man gjøre? Hva kunne man si? Skulle man bare sitte der og ikke gjøre noe? Glemme alt sammen? Jeg orket ikke sitte inne lenger, så jeg gikk ut. Prøvde å sette meg inn i hennes situasjon. Gjorde som jeg tror jeg ville gjort hvis det som skjedde med henne skjedde med meg - gikk til skogen og satt meg et sted i skogen med god utsikt der jeg var alene og kunne tenke.
Det er ikke sjeldent man glemmer at verden kan være uforutsigbar og farlig. At livet kan ta en uventet vending nesten når som helst. Og det føles surrealistisk og rart, det jeg fikk vite i dag. Ikke bare det, men at på tross av hva som har skjedd, så har resten av dagen vært akkurat som dagene alltid er. Jeg hadde ikke akkurat forventet noe annet, men allikevel. Jeg satt uansett alene og tenkte, lenge. Jeg ville gjøre et eller annet. Si noe til henne. Det er vel i alle fall bedre å si noe enn å ikke si noe?
Jeg innså at ting kan ta en uventet vending. Det har jo skjedd meg før, men ikke noe som forandret ting såpass mye så fort. Og jeg kan tenke meg at savnet etter det man har mistet ikke vil forsvinne på mange år - eller forsvinne i det hele tatt. Uansett er jeg full av sympati i dag. Jeg synes det som har skjedd er utrolig forferdelig og trist, selv om det ikke har noe med meg selv å gjøre. Jeg synes også at det er dumt at det har skjedd med akkurat Mari. Hun er for grei til at hun skal måtte gå igjennom noe sånt. Det høres kanskje cheezy ut, men det er nå hva jeg tenker.
Jeg har aldri trodd på at det er noe bedre sted man kommer til når man dør. Aldri har jeg trodd på noe paradis eller nirvana, egentlig ikke heller "noen annen side."
Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke gjør det...
Men i dag håper jeg at jeg ikke har rett. Og jeg håper at faren til Mari virkelig hviler i fred, som man sier. Jeg håper også at Mari er å finne tilbake på skolen i alle fall etter sommeren, og at hun på tross av det som har skjedd får en fin sommer - at den i alle fall blir så bra som den kan bli.
I morgen skal jeg også ta av meg hatten og skåle for at hennes familie måtte holde sammen og i hvert fall ha det komfortabelt hos hverandre.
So,
So you think you can tell
heaven from hell,
blue skies from pain?
Can you tell a green field
from a cold steel rail,
a smile from a veil?
Do you think you can tell? ~
torsdag 28. mai 2009
Tenk det, du
Jeg velger å informere om at jeg holder på med et Kult Ur-innlegg. Jeg tenkte at det kunne bli ferdig i kveld, men jeg hadde for mange tanker om det. Foreløpig har jeg skrevet ned innledningen og litt til. Jeg lager nemlig en liste over karakterer, karaktertrekk og bruk av virkemidler og symboler. Jeg lurer på om det er en idè å ha det klart før jeg begynner på selve teksten. Jeg kommer til å fortsette på det i morgen, da klokka er mye.
APROPOS
Se på klokka, du. Jeg bør sove.
APROPOS
Se på klokka, du. Jeg bør sove.
onsdag 27. mai 2009
God morgen, verden
Så ikke sant, jeg sitter på skolen. I den første timen hadde jeg en sosiologiprøve, og den gikk skikkelig bra. SKIKKELIG bra, liksom. Sånn veldig bra. Og det er nice. Da blir man glad. Jeg sitter altså på biblioteket og venter på at norsken skal begynne. INTERESSANT ALTSÅ.
Jeg synes også det er verdt å informere om at tastene på dette tastaturet er byttet om. Det er veldig få bokstaver som er på riktig plass, så jeg må skrive uten å se på tastaturet, noe som går overraskende bra. Og livet mitt er ekstremt innholdsrikt og fascinerende i dette øyeblikk.
I kveld skal Kjell og jeg ut og ta en pils mens vi ser på fotballkamp. Det ser jeg veldig fram til. Det blir en avslappende dag. Som dager flest, vel å merke. Men en noe uordinær en akkurat i dag, da. Og DET er flott, det.
Åja, og i sta fikk jeg melding og fant ut at jeg ikke hadde lyden på lydløs. Så det var helt stille før mobilen min plutselig ropte OBJECTION. Flaut.
Jeg synes også det er verdt å informere om at tastene på dette tastaturet er byttet om. Det er veldig få bokstaver som er på riktig plass, så jeg må skrive uten å se på tastaturet, noe som går overraskende bra. Og livet mitt er ekstremt innholdsrikt og fascinerende i dette øyeblikk.
I kveld skal Kjell og jeg ut og ta en pils mens vi ser på fotballkamp. Det ser jeg veldig fram til. Det blir en avslappende dag. Som dager flest, vel å merke. Men en noe uordinær en akkurat i dag, da. Og DET er flott, det.
Åja, og i sta fikk jeg melding og fant ut at jeg ikke hadde lyden på lydløs. Så det var helt stille før mobilen min plutselig ropte OBJECTION. Flaut.
tirsdag 26. mai 2009
Noe gikk akkurat opp for meg
Det er bare tre uker igjen av dette skoleåret. Flere av disse dagene går med til forberedelse av eksamen. Og selvfølgelig eksamen i seg selv. Det er ikke mye.
Jeg vurderer å gjøre en siste mini-innsats. Vel, det, eller bare slappe helt av og tenke at snart er alt over. Såeh. Nei du jeg vet ikke helt, jeg. Naturligvis heller jeg mer mot slappe av-idèen.
Jeg kan forresten også legge til at jeg etterpå har en matteprøve. Karakteren min har sunket kraftig dette semesteret - jeg risikerer å stryke. Noe som betyr at jeg må ta opp matte som privatist til neste år (da jeg rett og slett ikke godtar å ha strykkarakter på vitnemålet for alltid). Kapitlene vi har prøve i er heldigvis pensum fra første, og i tilegg kapitler jeg forsto ganske godt. Det betyr at jeg nå har en sjanse til å heve karakteren bittelitt i det minste. Dessverre har jeg ikke pugga noe særlig, da jeg ikke lenger har boka fra første. Hyl. I tilegg til det glemte jeg kalkulatoren min hjemme i dag tidlig. Det er ikke så bra.
Vi har forresten nok en matteprøve neste uke. En VANSKELIG matteprøve. Det betyr at jeg _MÅ_ pugge. Helst med noen som kan matte bedre enn meg selv. KREMT.
Jeg fant nettopp ut at vi IKKE har midttime i dag. Noe som betyr at jeg ikke får dratt hjem og henta kalkulatoren min. Det er dumt.
Komklusjon: Slappe av-idèen var ikke så god akkurat på matematikkfronten.
Jeg vurderer å gjøre en siste mini-innsats. Vel, det, eller bare slappe helt av og tenke at snart er alt over. Såeh. Nei du jeg vet ikke helt, jeg. Naturligvis heller jeg mer mot slappe av-idèen.
Jeg kan forresten også legge til at jeg etterpå har en matteprøve. Karakteren min har sunket kraftig dette semesteret - jeg risikerer å stryke. Noe som betyr at jeg må ta opp matte som privatist til neste år (da jeg rett og slett ikke godtar å ha strykkarakter på vitnemålet for alltid). Kapitlene vi har prøve i er heldigvis pensum fra første, og i tilegg kapitler jeg forsto ganske godt. Det betyr at jeg nå har en sjanse til å heve karakteren bittelitt i det minste. Dessverre har jeg ikke pugga noe særlig, da jeg ikke lenger har boka fra første. Hyl. I tilegg til det glemte jeg kalkulatoren min hjemme i dag tidlig. Det er ikke så bra.
Vi har forresten nok en matteprøve neste uke. En VANSKELIG matteprøve. Det betyr at jeg _MÅ_ pugge. Helst med noen som kan matte bedre enn meg selv. KREMT.
Jeg fant nettopp ut at vi IKKE har midttime i dag. Noe som betyr at jeg ikke får dratt hjem og henta kalkulatoren min. Det er dumt.
Komklusjon: Slappe av-idèen var ikke så god akkurat på matematikkfronten.
søndag 24. mai 2009
Erik påvirker ordforrådet mitt
Jeg er usikker på hvordan "ordforråd" staves :/
Jo altså, i dag har jeg vært med Erik. Vi gjorde det samme som vi _ALLTID_ gjør. Satt inne hos han og gjemte oss for sola, før vi gikk ut og gikk rundt og babla en stund, for så å skilles ved busstasjonen Valler (da vi har omtrent like lang vei hjem derfra). Vi har faste steder å sette oss ned og faste ruter å gå når vi ikke vil sitter der og alt mulig. De vanene har vært uforandret i flere år nå.
UANSETT
På veien hjem i dag, så merka jeg at da jeg snakka til meg selv inni hodet mitt, så brukte jeg mange ord og uttrykk som Erik bruker hele tiden. Og det gikk opp for meg at de aller fleste "fremmede" ordene jeg bruker til vanlig er ord jeg har først har hørt og ledd av fra Erik.
NOE SOM BETYR AT ERIK PÅVIRKER MEG.
En ganske god del, faktisk. På flere punkter.
Jeg valgte å informere om det. Dere vet sikkert ikke hvem Erik er.
Jo altså, i dag har jeg vært med Erik. Vi gjorde det samme som vi _ALLTID_ gjør. Satt inne hos han og gjemte oss for sola, før vi gikk ut og gikk rundt og babla en stund, for så å skilles ved busstasjonen Valler (da vi har omtrent like lang vei hjem derfra). Vi har faste steder å sette oss ned og faste ruter å gå når vi ikke vil sitter der og alt mulig. De vanene har vært uforandret i flere år nå.
UANSETT
På veien hjem i dag, så merka jeg at da jeg snakka til meg selv inni hodet mitt, så brukte jeg mange ord og uttrykk som Erik bruker hele tiden. Og det gikk opp for meg at de aller fleste "fremmede" ordene jeg bruker til vanlig er ord jeg har først har hørt og ledd av fra Erik.
NOE SOM BETYR AT ERIK PÅVIRKER MEG.
En ganske god del, faktisk. På flere punkter.
Jeg valgte å informere om det. Dere vet sikkert ikke hvem Erik er.
fredag 22. mai 2009
Veldig interessant innlegg
I dag har jeg og sånn
Jeg blir neppe vant med å skrive om "hva jeg har gjort i dag".
Men altså, ikke sant, Jeg gikk ut av huset for å møte kjæresten minvi byen og sånt. Satt meg på bussen. Plutselig sa mobilen min OBJECTION!! noe som betyr at jeg har fått melding.
KJÆRESTEN MIN HADDE FORSOVET SEG OG VAR FORSINKA.
I tillegg var bussen en del raskere enn det jeg hadde trodd. Altså ble det til at jeg dassa rundt i byen for meg selv uten penger. Spiste en pølse (med det aller siste jeg hadde av penger så OK, jeg hadde litt penger). Jeg gikk fra Nationaltheateret til Oslo S, og inn på Outland for å drømme meg bort i tegneserieland. De hadde fått et nytt Spider-Man-blad. MÅ HA.
Kjæresten min kom omsider og vi dro hjem til henne etter å ha sittet på en benk en stund (jeg var veldig mett). Hos henne hadde vi det veldig koselig. Etter hvert ble vi sultne og hun lagde mat til oss (sånn skikkelig god tacoTING inni en annen lompeTING med masse gode TING inni) og jeg ble veldig mett igjen. Da vi var nede mens hun lagde mat så gikk moren forbi og hun stirra veldig på meg. Det var derfor:
Vi retta nemlig ut håret mitt. Det var veldig uvant.
Vel, vi var mette og vi la oss i hennes seng og snakka og sånn. Og drakk masse cola. Vi så sjeldent på klokka. Plutselig var klokka halv tolv på kvelden, noe som var litt dumt, siden hjemreisen for meg tar en og en halv til to timer. Jeg ringte pappa og spurte om han kunne hente meg. Det kunne han. Yay.
Nå eier jeg ikke tidsperspektiv. Jeg tror Alice tar fra meg tidsperspektivet mitt. Jeg kommer alltid hjem fra henne uten tidsperspektiv. Hm.
Jeg blir neppe vant med å skrive om "hva jeg har gjort i dag".
Men altså, ikke sant, Jeg gikk ut av huset for å møte kjæresten minvi byen og sånt. Satt meg på bussen. Plutselig sa mobilen min OBJECTION!! noe som betyr at jeg har fått melding.
KJÆRESTEN MIN HADDE FORSOVET SEG OG VAR FORSINKA.
I tillegg var bussen en del raskere enn det jeg hadde trodd. Altså ble det til at jeg dassa rundt i byen for meg selv uten penger. Spiste en pølse (med det aller siste jeg hadde av penger så OK, jeg hadde litt penger). Jeg gikk fra Nationaltheateret til Oslo S, og inn på Outland for å drømme meg bort i tegneserieland. De hadde fått et nytt Spider-Man-blad. MÅ HA.
Kjæresten min kom omsider og vi dro hjem til henne etter å ha sittet på en benk en stund (jeg var veldig mett). Hos henne hadde vi det veldig koselig. Etter hvert ble vi sultne og hun lagde mat til oss (sånn skikkelig god tacoTING inni en annen lompeTING med masse gode TING inni) og jeg ble veldig mett igjen. Da vi var nede mens hun lagde mat så gikk moren forbi og hun stirra veldig på meg. Det var derfor:
Vi retta nemlig ut håret mitt. Det var veldig uvant.
Vel, vi var mette og vi la oss i hennes seng og snakka og sånn. Og drakk masse cola. Vi så sjeldent på klokka. Plutselig var klokka halv tolv på kvelden, noe som var litt dumt, siden hjemreisen for meg tar en og en halv til to timer. Jeg ringte pappa og spurte om han kunne hente meg. Det kunne han. Yay.
Nå eier jeg ikke tidsperspektiv. Jeg tror Alice tar fra meg tidsperspektivet mitt. Jeg kommer alltid hjem fra henne uten tidsperspektiv. Hm.
torsdag 14. mai 2009
Kunsten å Huske
Jeg har en blogg. Det er sant, det.
På kvelden 13. Mai var jeg helt sikker på at dette var dagen jeg skulle dø. På skolen skulle vi nemlig bli trukket i skriftlig eksamen, pluss at jeg skulle til tannlegen. Men det er ikke det verste. Senere ¨på dagen skulle jeg nemlig til Nobels Fredssenter med Historie og Filosofi-klassen. Der skulle vi ha et rollespill - og gruppa mi var ikke ferdig med replikkene enda. Det kunne bli flaut.
Den dagen er nå over oss. Tannlegen gikk rigktinok bra, og jeg ble ikke trukket opp til eksamen. Kjempeglad er jeg. Wuhu. Skjebnen min venter riktignok enda. I skrivende stund har jeg tysk (tysklæreren er ikke her, så jeg skriver heller i bloggen min). Etter tysken bærer det riktignok til Fredssenteret. Hyl.
Ellers kan jeg nevne at det føles ut som at tennene mine er fulle av riper. Tannlegen skrapte rundt i munnen min med en sånn spiss TING som jeg ikke vet hva var. I sta spytta jeg en del blod og sånt. Jeg tror ikke det er bra. Det er nok sjeldent det, når det føles ut som at man har hull etter at man har vært hos tannlegen.
Joda. Det er rett og slett SÅ interessant denne bloggen er.
På kvelden 13. Mai var jeg helt sikker på at dette var dagen jeg skulle dø. På skolen skulle vi nemlig bli trukket i skriftlig eksamen, pluss at jeg skulle til tannlegen. Men det er ikke det verste. Senere ¨på dagen skulle jeg nemlig til Nobels Fredssenter med Historie og Filosofi-klassen. Der skulle vi ha et rollespill - og gruppa mi var ikke ferdig med replikkene enda. Det kunne bli flaut.
Den dagen er nå over oss. Tannlegen gikk rigktinok bra, og jeg ble ikke trukket opp til eksamen. Kjempeglad er jeg. Wuhu. Skjebnen min venter riktignok enda. I skrivende stund har jeg tysk (tysklæreren er ikke her, så jeg skriver heller i bloggen min). Etter tysken bærer det riktignok til Fredssenteret. Hyl.
Ellers kan jeg nevne at det føles ut som at tennene mine er fulle av riper. Tannlegen skrapte rundt i munnen min med en sånn spiss TING som jeg ikke vet hva var. I sta spytta jeg en del blod og sånt. Jeg tror ikke det er bra. Det er nok sjeldent det, når det føles ut som at man har hull etter at man har vært hos tannlegen.
Joda. Det er rett og slett SÅ interessant denne bloggen er.
mandag 4. mai 2009
Alle gode ting er... to.
Enda en blogg, ja.
Er du en av de som har lest bloggen "Kult Ur" og tenkt;
Hvem er personen bak disse skribleriene? Hva gjør han når han ikke skriver? Hvem er han egentlig?
Da er dette stedet for deg. Det er her jeg kommer til å skrive om mer dagligdagse saker, som hvordan middagen var og i det hele tatt hvordan ting går. Altså en noe kjedelig blogg for de som ikke kjenner meg eller beundrer meg stort etter å ha lest min andre blogg. Uten at jeg egentlig tror den sistenevnte kategorien er veldig bred, eller i det hele tatt eksisterende.
Tittelen på bloggen er da en referanse til en noe kjent historie som lærere bruker for å forklare hva kultur betyr. Man kan tegne et bilde av en mann med en sekk; i denne sekken har han alt av sine erfaringer. Da for eksempel livslekser, lærdom fra hans familie og eventuelt religion, og andre normer og holdninger som gjerne lever videre i generasjoner.
Så. Flere innlegg blir det. Hold dere fast.
Er du en av de som har lest bloggen "Kult Ur" og tenkt;
Hvem er personen bak disse skribleriene? Hva gjør han når han ikke skriver? Hvem er han egentlig?
Da er dette stedet for deg. Det er her jeg kommer til å skrive om mer dagligdagse saker, som hvordan middagen var og i det hele tatt hvordan ting går. Altså en noe kjedelig blogg for de som ikke kjenner meg eller beundrer meg stort etter å ha lest min andre blogg. Uten at jeg egentlig tror den sistenevnte kategorien er veldig bred, eller i det hele tatt eksisterende.
Tittelen på bloggen er da en referanse til en noe kjent historie som lærere bruker for å forklare hva kultur betyr. Man kan tegne et bilde av en mann med en sekk; i denne sekken har han alt av sine erfaringer. Da for eksempel livslekser, lærdom fra hans familie og eventuelt religion, og andre normer og holdninger som gjerne lever videre i generasjoner.
Så. Flere innlegg blir det. Hold dere fast.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
