Når skrivekløen går utemmet

I blant er det greit å ha en måned som bare rett og slett mangler innlegg i bloggen min. Jeg er sikker på at det bare er sunt, på mange måter.

Vel, etter min seminevnverdige, korte og noe innholdsmanglende affære med militæret, har ikke sommeren vært den mest dramatiske, for å si det sånn. Jeg har altså ikke gjort så mye. Det har selvfølgelig vært høydepunkter, som da jeg spylte ned Øyvind (kun iført undertøy) med hageslangen i hagen her, kveldene Haakon og jeg har slappet av på Musikkflekken, turene til Sverige, og kvelder der jeg har spilt fotball med mine to barndomsvenner Anders og Alex. Så misforstå meg rett, det HAR vært en fin sommer.

Om ikke annet har jeg stort sett bare slappet veldig av. Det er det jeg kaller det gode liv. Men etter hvert som tiden går, skjønner jeg faktisk hva man mener når man sier at man helst ikke skal få for mye av det gode. For det kan bli kjedelig, etter to måneder i strekk. Det blir det forsåvidt hver sommer. Og den dagen du sier "Seb, du burde ringe den og den for han kan tilby deg en sinnsykt god jobb!" og prøver å få meg til å gjøre det, så vil du innse at jeg ikke er den mest motiverte personligheten på jord etter to måneder der jeg bare har vært avslappet. Men her en dag gav Haakon meg mailen til sin kusine, som jobber i et slags finne-jobb-til-folk-firma. Og siden jeg ikke har hatt internett siden torsdag før nå, så har jeg nå tatt meg sammen, stått opp (forholdsvis) tidlig, og sent CV og en liten tekst om hva jeg er ute etter. Det er en slags markør på at sommeren er over og nå er det tid for jobb, så jeg syntes det var et symbolsk bloggtidspunkt.

Og ja, så lange blir innlegg når man lar skrivekløen vokse i halvannen måned.

Edit: Først etter å ha sett innlegget i sitt rette element, går det opp for meg at det egentlig ikke var så langt.

Men det var da antiklimatisk

Hallo der. Du tenker helt sikkert "Hvorfor blogger Seb nå? Er ikke han på opptaksprøvene til befalsskolen i minst to uker til?"

Vel. For det første fant jeg ut i går morges at det faktisk var datamaskiner på basen som kan brukes når man måtte ønske det. For det andre har jeg alt blitt sendt hjem, så førstenevnte er ikke nødvendigvis relevant.

Hvorfor ble jeg sendt hjem mon tro? Var det etter min nærmest heroiske oppførsel under løpetesten, der jeg ikke bare løp fremragende selv, men også på veien rev min t-skjorte i to mens den fortsatt var på, slik at min nesten umenneskelig fantastiske kropp ble vist fram mens regndråpende ertende rant nedover, kun for å binde den rundt et kutt en jeg passerte hadde pådratt seg etter å ha falt, og dermed kom for sent, men kun på grunn av min nevnte heroiske oppførsel, at jeg rett og slett satte andres behov over mitt eget, fordi det rett og slett er sånn jeg er?

Nei.

Det viser seg at min kropp slett ikke er så mye å skryte av og at man for sitt eget beste bør se en annen vei for ikke å bli blendet om jeg tar av min t-skjorte, at det faktisk ikke regnet mens min pulje løp, at ingen falt under testen, at min t-skjorte forble på under hele testen, og at jeg dessuten ikke løp så veldig bra. Jeg fikk faktisk aldri vite om jeg klarte kravet en gang. Sliten ble jeg, da.

Uansett. Da legen ved basen fant ut at jeg ved få anledninger har besvimt, og at jeg ikke har papirer med en diagnose eller en bekreftelse på at det aldri kommer til å skje igjen, så er jeg faktisk ikke tjenestedyktig. Så de ville ikke ha meg der allikevel. Ikke i førstegangstjenesten heller.

Så etter alt pratet om at dette var en stor sjanse for meg og alt det der, viser det seg at etter noen dager får jeg beskjed om at jeg ikke har noen fremtid i forsvaret allikevel. Så da var det bare å skaffe seg en jobb og ta opp noen fag før jeg begynner å studere, gitt.

Det hele er noe tragikomisk.

Så nå drar jeg.

Det er nå jeg virkelig begynner å bygge på fremtiden min. Akkurat de neste fem dagene er veldig, veldig avgjørende for meg, og jeg merker nå hvor nervøs jeg er.

Hvis jeg lykkes, da er hele planen min veldig klar og enkel. Hvis jeg derimot ikke lykkes, da vil alt jeg har planlagt ta opp til to år lenger, og masse tid vil bli kastet bort på ganske trivielle og ikke minst kjedelige jobber og gjøremål det neste halve året.

Etter selve beskrivelsene jeg har lest av opptaksprøvene til befalsskolen, så tror jeg virkelig dette blir mitt livs utfordring - det tviler jeg ikke et sekund på. Jeg håper bare jeg kommer igjennom. Jeg er så nære nå. Aaaaalt for nære for å feile.

Jaja. Me snakkast.

A-L-D-R-I M-E-R

Så. Hvem er ferdig med videregående for alltid og skal aldri tilbake?

Jeg :)

Det er mulig jeg nettopp brøt regel 1 og 2

La oss håpe jeg ikke bryter noen opphavsrettsregler jeg ikke er klar over her.

Vel, jeg trengte noe til å distrahere meg fra eksamen (jeg kom forøvrig opp i historie til muntlig i dag) og siden Haakon ofte nevner at jeg "bør henge på /v/," og mye av humoren som går igjen blant Haakon, Erik og meg har sin opprinnelse hos 4chan, så tenkte jeg shit au. Den evige blogg-facebook-mail-zero punctuation-prosedyren jeg har på nett begynte å bli noe ensformig og, vel, gammel.

Så ja. For første gang gikk jeg hensiktsmessig inn for å la 4chan underholde meg (men NEKTET å besøke /b/, for /b/ er helt forferdelig og EKKELT). Og jeg må si at det var ganske kjedelig, for det var ikke akkurat mye interessant på fære. Det er vel mer en insider-greie. Dessuten kan man vel på sett og vis kalle meg en "newfag" fordi jeg ofte blir irritert av de gjengående sporene av forferdelig kynisme i mye av det som blir skrevet der. For ikke å snakke om hvor naive mange virker der. Kanskje er de teite, eller kanskje (og mest sannsynlig) har jeg ikke hengt der nok til å vende meg etter selve... kulturen, eller hva man kan kalle det.

I can't even play Mario games because he's a moralfag who always wants to save the princess no matter what. What kind of game is that! What I'm looking for in a video game is a deeper character that I can relate to, like the ones I base my morals in real life off of -- Saturday morning cartoon villains, for one. They know life isn't fair and they KILL KILL KILL without second thought! I admire that. I mean, Sephiroth was the best character in a video game because I can actually understand him unlike a moralfaggot. He's brooding. I'm brooding. Interest in swords. Yes, I collect many swords. Trenchcoat? I wear trenchcoats every day of my life. Kill without remorse? I would but I'd go to prison!! I understand his oedipus complex because I too share a strong bond with my mother - she cooks me food and I live in her basement.

I've been thinking about this a lot. I even wrote an essay for class entitled 'Moralfaggotry - what it is and why it's wrong'. It's a masterpiece, but I got an F. Wanna know why? Moralfaggotry, plain and simple. These moralfags just don't understand me. No one does. What's wrong with these moralfags is that they look on the bright side of life. I can't deal with that, which is why I follow the gothic lifestyle. As an intellectual gothic vampire, I've come to this conclusion: darker is always deeper in the realm of video games and in life.

SE PÅ DET DER. Herregud. Ved nærmere ettertanke går jeg utifra at det der bare er tull, sarkasme, en intellektuell måte å problematisere internettkulturen på som jeg bare ikke klarer å se igjennom fordi jeg ikke er nok på nett.

En ting skal Haakon ha da, og det var jo at jeg faktisk fikk noe ut av å besøke /v/. Om ikke videre verdifullt.

Edit: Nå som jeg leser igjennom det innlimte avsnittet igjen og igjen, innser jeg plutselig at jeg virkelig ikke tror at noen i all seriøsitet refererer til seg selv som en "intellectual gothic vampire." Det klarer jeg bare ikke å tro.

Pust, pes

Så jeg har begynt å trene.

Det er et vann her, som heter Dælivann. Det er vel... rundt tre tusen meter rundt, tror jeg. Det er grus- og skogsunderlag, så det er en ganske bra runde, med tanke på føre. Riktignok er det mye nedover- og oppoverbakker, og det fører jo til at man blir bedre trent, om man ser positivt på det. Jeg pleide å kunne løpe rundt, så jeg satset på at det skulle gå helt fint. Men så begynte jeg, da.

Jeg kom omtrent halvveis, før jeg var så sliten at beina mine knapt kunne bære meg, virkelig. Jeg vet ikke om jeg rett og slett bare er dårlig trent eller jogga for fort, men herregud så sliten jeg var. I og med at jeg har kommet inn på opptakene til befalsskolen, så er det klare retningslinjer for hvordan man skal trene seg opp. Siden jeg var såpass sliten der og da, tenkte jeg at jeg like godt kunne trene på push-ups og sit-ups der og da, siden jeg var varm og sånt. Og igjen. Tungt. Veldig tungt.

Jeg innser at dette kanskje er noe jeg burde begynt med tidligere. Jeg får satse på å trene hver dag (sukk) og satse på at jeg er sterk psykisk. Trening, ass.

Siste norsktime EVARR

Jeg sitter nå i min aller sistse norsktime. Jeg følte jeg burde skrive noe. Jeg blogger stort sett når jeg har norsk, ser du.