Det urene undertøyets mørke vrede

Om dere leter dypt i deres aller innerste er jeg sikker på at dere klarer skape en illusjon av den fantastiske følelsen av at man ikke trenger å vandre rundt i snøen hele natta allikevel, men nettopp fikk sjansen til å sove trygt i en myk seng på en myk pute under en myk og ikke minst varm dyne. Det var slike dype og tilfredsstillende tanker og følelser som for igjennom mitt hode i det AC sa at jeg fikk lov til å sove over på reisesenga hennes fordi T-bane-ledningene bestemte seg for å ta fyr på Brynseng sånn at jeg ikke kom meg til sentrum for å rekke toget hjem.

Det kan hende at litt forhistorie kreves her.

Jeg pendler en del. Jeg er en pendler. Ikke at det er i forbindelse med jobb eller noe som har noe med karriere eller yrker å gjøre overhode, det er for å møte venner. Vennene jeg har bor stort sett i Oslo, om man ser bort ifra de TO jeg tilbringer tid med her i lille Bærum. Og dermed hender det jeg roter meg bort i uheldige situasjoner der det settes spørsmålstegn ved muligheten for å komme meg hjem igjen hvis jeg blir for sen. Det skjer omtrent hver helg. Man kan nesten si at slike problemstillinger for meg er hverdagskost, men med min lange og ytterst imponerende erfaring med slikt har det selvfølgelig aldri utviklet seg til å bli et uløselig problem, selv om det iblant er nære på.

Men ikke denne helgen.

Jeg satt hos min gode venn AC og skulle etter hvert ta siste T-bane og senere tog hjem. Det har seg sånn at jeg først må komme meg til sentrum for så å gå på toget som går videre hjem. Jeg gikk til T-banen som etter planen skulle gå 0.13 slik at jeg ville rekke 0.53-toget eller noe tidligere. Men nei. T-banen sto på stasjonen da jeg kom, og lysene var slukket. Det var noe utenom det vanlige som jeg fant svært forunderlig. Det var ingen som satt på setene sine, alle sto ved dørene og så bekymrede ut. Jeg gikk bort og spurte noen av dem hva dette hadde skyld i. De fortalte meg at banen hadde stoppet og at om den i det hele tatt ville begynne å gå igjen var det ikke før om en halvtimes tid. Om en halvtimes tid var for sent for meg. Men enda hadde jeg håp - jeg ringte AC og fikk henne til å sjekke trafikanten etter busser jeg kunne ta til Helsfyr, i håp om at banen fungerte der eller at det gikk en buss videre til sentrum i tide til å rekke toget eller bussen hjem derfra. Vi snakket sammen i nesten ti minutter. Det hun greide å finne ut var at neste buss gikk rundt tre. Og hadde jeg penger til nattbuss hjem fra sentrum? Nei.

"Det har endelig skjedd," tenkte jeg, "hendelsen som førte til at nei, denne gangen kommer jeg ikke hjem. Hendelsen som førte til at nei, nå har jeg ikke annet valg enn å rett og slett begynne å gå i retning sentrum og deretter i retning Bærum som da Erik og jeg gikk hjem fra Mortensrud i vår Oslo-på-tvers-ekspedisjon." Jeg sto der og stirret opp mot stjernene og lurte på hva denne natta skulle bringe med seg. Hva skulle jeg gjøre hvis jeg for alvor begynte å fryse? Hva om jeg ble så trøtt at jeg rett og slett kollapset? Var det noen mulighet for å rett og slett lage en liten snøhule for å holde på varmen? En melding avbrøt disse dystre tanker. Det var AC som hadde spurt sine foreldre om jeg kunne overnatte, og det var greit så lenge jeg sov på reisesenga i kjellerstua der. Og hva som deretter skjedde vet dere vel fra første avsnitt.

Men dere lurer sikkert på hva tittelen har med saken å gjøre, selv om de aller mest intelligente av dere kan klare å gjette det.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke akkurat planla å sove over hos noen den dagen. Skal jeg sove hos noen, så er det noen ting jeg alltid passer på å ha med; en bok, fulladet DS, tannbørste og ikke minst rent undertøy. Om dere atter en gang leter dypt i deres aller innerste er jeg sikker på at dere klarer å skape illusjonen av følelsen av at du fortsatt har på deg undertøyet du tok på morgenen for hele 24 timer siden og ikke har muligheten til å skifte. Det er ekkelt. Og det var ikke akkurat sånn at jeg ville spørre AC om å låne av henne.

I Øyvinds fotspor

Jeg har bestemt meg for at hvis Øyvind, som sjeldent oppdaterer sin blogg faktisk BLOGGER, så må jeg også. Og jeg må skrive om noe som omhandler det samme som hans oppdaterte innlegg. Det betyr at siden jeg bestemte meg for dette først nå, så må dette innlegget ta for seg materialisme og etter hvert bøker.

Hva bøker angår er det begrenset hvor mye jeg har å fortelle. For tiden, og forsåvidt i noen måneder nå, så har jeg lest en bok som heter The Way Of the Shadows. Den er forsåvidt spennende og stilig, men det er sjeldent jeg faktisk setter meg ned og leser den. Det er stort sett på vei til og fra Oslo eller noe. Kanskje hvis jeg ikke får sove. Litt sånt. Boka handler uansett om en kar som er fattig og vil bli en sånn en Assassin og etter mye om og men blir han tatt som lærling av byens beste. Historien er selvfølgelig satt til den populære middelalderen i et oppdiktet land der magiske og ikke-magiske mennesker går hånd i hånd. Boka beskriver hvordan lærlingen jobber mot sitt mål og hvordan han utvikler seg, og det er i det hele tatt godt skrevet og sånt. Så boka er veldig bra.

Det ble visst bøker først.

Og hva det materialistiske angår, så har jeg ikke så mye å meddele. Jeg liker å bruke penger når jeg har penger. Jeg har søkt jobb da, om det er relevant. Er det noe jeg trenger å spare til så er det et par deler til en PC Haakon og jeg bygger. Men da må jeg rydde rommet mitt så det er plass til PCen der.

Mari ville at jeg skulle nevne at hun er kul. Hun er det, altså.

Nordmenn liker å snakke om været

I sta var det en vis mann på radioen som mente at nordmenn er veldig veldig glad i å snakke om været. Han hadde gjort et fem-på-gata-intervju. Der sa folk blant annet at nordmenn er så glade i å snakke om været fordi det er så viktig og varierende her i Norge. Det er visst mye klimaforandringer og kulde- og heteperioder. Og det må vi jo bare snakke om.

Til slutt kom han til dette med at den store kulda vi har nå er i ferd med å forsvinne og vi er på vei mot plussgraderperioden. Og de sa PLUSSGRADER med dramatisk musikk i bakgrunnen. Som om vi ikke har opplevd det før. Og hva skal vi begynne å snakke om da, ville han vite. Nei si det. Disse gatemenneskene foreslo at nei, da fikk vi bare slutte å snakke. Bortsett fra en dame som foreslo økonomi. Så snart får vi begynne å forberede vår økonomisnakk, dere. Det kan bli vanskelig for meg med mitt nåværende beskjedne husholdningsbudsjett.

Herregud. Noe så uinteressant.

Og så til det jeg egentlig hadde tenkt til å blogge om.

2010 er hittil det året der jeg for fullt har begynt å tenke på hva jeg vil etter videregående. Det er ikke måte på hvor mye det er jeg vrenger hjernekapasiteten rundt for tiden. Jeg vet HVA jeg vil gjøre etter studiene, HVA jeg har lyst til å kjempe for og fremme (noe jeg har planlagt siden ungdomsskolen,) men jeg vet ikke HVORDAN jeg kommer til å ende opp med å gjøre det. Jeg har mange planer. Alt vil fungere godt om jeg bare klarer å studere enten journalistikk, psykologi eller sosiologi. Og alle tre er studier jeg har lyst til å ta uansett. Men jeg vet ikke hva jeg kommer til å komme inn på, hvilke karakterer som er gode nok. Alt det der. Og i det hele tatt hva jeg har råd til.

ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ

Tenke, tenke, planlegge, planlegge. Shit. Det er et langt liv vi lever.

Nei, DU er kjedelig.

Tittelen er spesielt tilpasset de som sier at bloggen min ikke er interessant.

I dag begynte det et nytt semester her på Dønski, og det første som skjedde var selvfølgelig at jeg kom for sent. Uansett, da jeg 5 minutter etter ønsket ankomst vandret inn i klasserommet mens jeg kun brydde meg om mitt og slett ikke stirret dømmende på de som hadde kommet tidsnok (de som kommer for sent i klassen vår blir i blant mobba for det) sto det en dame og prata om at vi godt kunne være anonyme hvis vi ville det under intervjuet og at vi ikke en gang trengte hvis vi ikke hadde lyst. Du som leser dette merker kanskje at det er en liten mangel på avgjørende informasjon her. Og det var det selvfølgelig også for meg der jeg vandret inn i en visshet om at mine fem minutters fravær hadde sørget for at de andre var informert om noe jeg ikke var. Men jeg fikk det altså for meg at denne damen var en student og jobbet med en doktorgrad og skulle intervjue oss etter at vi hadde sett en film.

Det er morsomt hvordan jeg klarer å skrive så mye med et så lite budskap noen ganger.

Uansett. Filmen vi skulle se var Ungdommens Råskap. Blablabla skole på Hauketo som er full av problembarn fordi lærerene der tydeligvis var inkompetente når det kom til ungdomsarbeid. Jeg ble bare irritert da alle i klassen hele tiden satt og lo mens jeg hele tiden satt og tenkte "går det an? Kødder de? Er de så dumme?" og det får meg til å tenke på hvor dårlige mange er når det kommer til oppfølging av problemungdom. I den filmen synes jeg det virker som at lærerene var mer bekymret for sitt eget rykte som lærer enn ungdommens fremtid. Og det var bare kjedelig.

Forresten. Hvis man går på google og søker på "manbir blogg" så finner du min blogg. Det er stilig.

Og ja, det var dagens. Ikke vær en fremmed.

Iblant må man feile

Seb says:
Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner hva du mener,

Erik | navbeacon says:
nei, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller

Seb says:
Da har vi et stort problem

Erik | navbeacon says:
ja fy faen.

Seb says:
So, uh...
What do we do now?

Erik | navbeacon says:
THE STØVELDANCE

Seb says:
THERE IS JULØL IN YOUR CUP

Erik | navbeacon says:
*DEN LYDEN JEG IKKE VET HVORDAN MAN SKRIVER*

Seb says:
THEN IT'S TIME TO FILL IT UP

Erik | navbeacon says:
*DEN LYDEN JEG IKKE VET HVORDAN MAN SKRIVER i en litt mørkere tone*
/lavere

Seb says:
..jeg husker ikke resten

Erik | navbeacon says:
x)
dance a little støveldance?
nei

Seb says:
*trekke på skuldre*



I mangel på noe annet å blogge om.

2010

Det er et nytt tiår.

For hver nyttårsaften som jeg kan huske, så har det alltid vært utrolig deilig og betryggende med tanke på at man "starter med blanke ark" og alt det der. Og det pleier alltid å være diggest akkurat når jeg ser på rakettene. Det er liksom det som er markeringen på disse blanke arkene.

Men i år har jeg vært i andre tanker. Hva har det egentlig å si? Hvem bryr seg om det er et nytt år? Det er ikke sånn at alt blir annerledes over natta, selv om dette er et nytt tiår. Så i motsetning til de andre årsskiftene jeg kan huske, så føler jeg meg rett og slett apatisk i forhold i år. Det er bare en annen natt. En natt med raketter.

Så jeg tror jeg venter med min jubel til jeg faktisk har sjansen til å forbedre mine karakterer på skolen, altså ved semesterskiftet. For det er faktisk noe som er verdt å markere.

Ellers vil jeg vel ønske alle et godt nytt år.

EDIT

Jeg må vel nesten nevne at dette tiåret hadde en grei start. Jeg fant nemlig nettopp ut at en film jeg satte til nedlastning faktisk er ferdig. Dette er flott, for jeg trodde at min PC gav opp å laste den ned da jeg fikk blåskjerm sist jeg satte i gang selve programmet x)

GOD NYTTÅR JEG KAN SE FILM JEJ