Transformers 2 suger

I dag var AC og jeg på kino. Tidligere i år så vi Transformers-filmen sammen. Vi var enige om at den neste i serien måtte vi se så fort den kom på kino i sommer. Og det var det som (som nevnt) skjedde i dag. Vi så den. Det jeg tenkte da den var ferdig var
"...eh"

Filmen starter med et PANG. Og det PANG-et slutter liksom aldri. Jeg kan tenke meg hvordan Michael Bay så for seg filmen i sin helhet før filminga hadde startet:
"So the robots, right, they'll jump out and POOOOOW and the cars around them goes BOOOOOOM and then there's this pyramid, right, that goes PFFFFT AND IT FALLS APART AND THERE'S EXPLOTIONS LIKE BOOOOOOOM"
osv.

Filmen var en eneste lang trailer. Action-scenene var til stede HELE TIDEN, bortsett fra noen 5-minutterspauser. Filmen var halvveis og jeg satt og tenkte at jeg ville spille Resident Evil 5, mens AC lurte på hva hun skulle lage seg å spise når hun kom hjem. Elementer i historien ble lagt til og tatt vekk. Som om han som skrev historien syntes tenkte "hva om jeg hever spenningen med at det er igjen en bit fra superboksen fra forrige film, MEN SÅ ER DET EN TIL, også må alle prøve å finne den!" før han gikk lei og skrev videre som om det ikke skjedde allikevel. Og selvfølgelig ville han skrive ferdig historien så fort som mulig, sånn at de kunne begynne å hyre inn stuntmen og kjøpe biler og pyramider de kunne ødelegge (noe som må ha vært dyrt - for det var veldig mange).

To faktorer ved filmen var noe som trakk litt opp. Det første var skuespillet til Shia s,dkjg<.kjfg (som jeg ikke husker hva heter) som var veldig bra. En overbevisende karakter. Det andre var spesialeffektene. Wow. Det så virkelig UT SOM roboter som løp rundt og tryna og skjøt og skreik. At spesialeffektene trekker opp hjelper filmen lite, siden det immidlertid blir alt for mye av dem. Filmen kunne like godt vært animert. Seriøst.

Min konklusjon er at å se traileren på youtube ti eller femten ganger er mye billigere enn å faktisk kjøpe en kinobillett for å se dette. Og opplevelsen er nok mye den samme. AC og jeg var enige om at ja, det finnes dårligere filmer enn dette (Jeg peker på dere, Planet Terror og Dead Proof) men det skal allikevel godt gjøres å suge mer enn Transformers - Revenge of the Fallen. Terningkast EN.

Det var noe jeg glemte å legge til.
Humor i filmen. Noen ganger la de til vittigheter. Min reaksjon var den samme hver gang. Facepalm.

Uten tittel

Jeg har brutt et løfte

Og jeg hyper litt.

Jeg lovet meg selv at mens Alice er i Bergen, så skulle jeg skrive ett blogginnlegg i denne bloggen HVER KVELD. Det faila altså allerede første kvelden, med tanke på at hun dro på lørdag og det nå er søndag uten at jeg har skrevet noe som helst. Det betyr at dette må bli dobbelt så langt. Det blir det sikkert.

Vel. Jeg er ganske trøtt. Genrelt var jeg ganske sliten etter at jeg kom hjem fra Hove, og at Erik og jeg var rundt i byen på Mountain Dew-jakt i fem timer på lørdag i SUPERVARMEN hjalp ikke. Forøvrig hjalp det heller ikke at vi gikk rundt ute HELE NATTA til søndag, noe som resulterte i at jeg fikk rundt fem timer søvn før jeg møtte Mikkel i byen i dag. Eller i går, siden det er etter midnatt.

Jeg har også bestemt meg for at det mest brukte uttrykket i denne bloggen de neste dagene skal være "veldig interessant."

Uansett. Etter at Mikkel og jeg hang rundt i byen merket jeg inspirasjonen strømme inn. Det kan altså hende at den andre bloggen blir oppdatert for første gang på sånn tre måneder. Flott for den. Yay. Det er på tide, vil jeg si.

Ugh. Trøtt. God natt. Veldig interessant.

Hove

Om en snau time reiser jeg til Hove. Det blir så bra.

Ha det bra, verden.

"Været er fint, da"

For en fantastisk start på ferien.

I dag tidlig klarte jeg å stå opp rundt elleve - helt selv. Jeg skulle nemlig til byen for å hente Alice. Og ta henne med meg hjem. Hun skulle nemlig hit til meg i dag, og vi skulle spise grillmat sammen med min mor og far i det noe bipolare været. Og det var hyggelig, det.

Til de mer kjedelige detaljene...

Jeg møtte Alice i byen rundt halv ett. Vi gikk litt rundt med AC og Kjell, før de dro hjem. Toget var innstilt, så vi satt oss på den supertrege 151-bussen og gikk av i Sandvika. Da vi omsider kom hjem til meg, satt pappa ute i hagen. Pappa og jeg fant frem et telt, og sjekka at alt av deler var samlet i posene, i og med at jeg skal ha det med til Hove. Det mangla en del plugger, så han dro ned til senteret for å kjøpe nye. Yay.

Alice og jeg satt oppe på mitt rom en stund. Jeg satt på min ganske gamle stasjonære PC og viste henne bilder og filmer fra 2007, da jeg så Evanescence live på Norwegian Wood. Noe som betyr at hun ikke skryter så mye AV DEN JÆVLA LPEN HUN FIKK TAK I. Burn. Jeg merket på hele henne at misunnelsen vokste og vokste. Det var gøy.

Jeg så ut av vinduet. Så fint vær det var. Jeg spurte om hun ville gå ut en tur. Det ville hun. Vi gikk altså ut, og besteg etter hvert den gamle solberg-hoppbakken. Falleferdig som den er. På vei opp begynte det å regne, men det gikk greit. Bare litt duskregn. Det har aldri drept noen. Så sto vi der, da. Det begynte plutselig å PØSE. Skikkelig. Vi sto der litt til. Positivt innstilte. Regnet viste seg å ikke stoppe. Vi så på hverandre. "Jeg er kald."

Det var ikke videre varmt etter hvert. Klærne våre var iskalde og våte, og hver gang man beveget seg ville klærne klistre seg fast og stjele all varme fra kroppen. Relativt ubehagelig. Altså gikk vi ned fra hoppbakken, og inn i et skur for å søke ly. Det sto vi en stund og følte oss kjempelure. Da regnet hadde gitt seg litt, tok vi sjansen på å bevege oss mot mitt hus. I de klærne var det relativt ubehagelig - å gå til meg fra Løkeberg tar rundt tjue minutter. På veien møtte vi også to stykker jeg kjenner. Alice ble flau.

Vi kom hjem og hun fikk låne tørre klær. Da begge hadde skifta, satt vi under et varmt teppe en stund, før maten var klar. Vi spiste en god middag og hadde det hyggelig med mine foreldre (dog mamma fortalte en del historier fra min barndom. Det var flaut.) Vi gikk en tur med tassen. Spiste dessert med mamma og pappa. Veldig interessant.

Så dro hun hjem. I mine klær.

OG SNART SKAL JEG TIL HOVE HEHE

Dette må være bortimot det mest interessante jeg noen sinne har skrevet, det er jeg sikker på. Sees når jeg kommer hjem fra Hove hehe

Gjett hva.

Jeg kom hjem i sta, ikke sant. Så tenkte jeg "jeg bør vaske håret."

MEN JEG HAR JO IKKE NOE HÅR LENGER OMTRENT JO

Jeg klippa meg i dag.

En ukul del av en annens tur

Dette innlegget ble visst ganske langt

Jeg sto opp og dro til skolen. Som vanlig gikk jeg litt sent ut av døra, så jeg hadde ganske dårlig tid på vei ut av døra. Vi skulle komme opp i eksamen. Enten i dag eller i morgen. Vi skulle møte opp klokka ni - en time og ti minutter før vi vanligvis starter på en torsdag. Klokka er ni, og jeg er minst fem minutter unna skolen. Jeg vurderer å sende melding til Mari - en klassevenninne jeg liker å henge med på skolen - men de finner vel ut at jeg er sen når jeg kommer fram uansett, tenker jeg. Alt var som vanlig. Jeg var bare trøtt.

Jeg kom fram. Gikk inn hoveddøra til skolen, og så de store mengdene folk som sto ved trappa, spente på om de skulle komme opp i dag eller ikke. Jeg så etter mine klassekamerater. Venner jeg har, men som jeg ikke er med på fritiden. Mennesker jeg kaller venner fra skolen. Venner som for det meste er hyggelige mennesker, ikke nødvendigvis mye mer enn avveksling fra vanlige, kjedelige skoledager. Vi mobber hverandre vennlig. Spør hverandre hva vi skal i helgen. Snakker om det aktuelle innen media. Deler aldri følelser. Er noe overfladiske. Tenker ikke særlig på hverandre i fritiden. I dag var det riktignok litt annerledes.

Jeg hadde ikke rukket å spise frokost denne morgenen. Jeg så etter Mari - hun pleier å låne meg penger til lunsj hvis hun har, eller la meg få en slurk av hva enn hun har å drikke på sånn at jeg ikke forblir tørst. Jeg fant henne ikke, men jeg fant Manbir. Den jeg henger mest med på skolen. Han sa jeg ikke hadde gått glipp av noe - hittil hadde bare tredjeklassinger kommet opp. Jeg pustet lettet ut, og hørte nøye etter på navnene som fulgte med den trøtte, men tålmodige stemmen som ropte opp et navn etter det andre, navnet til mennesker hun ikke nødvendigvis kjenner ansiktet til.

Alt var så vanlig og forutsigbart. Kun tredjeklassinger ble ropt opp. Vi hadde ingenting å frykte før i morgen, som jeg hadde regnet med i utgangspunktet. Vi gikk bort til noen andre, sto og pratet om ingenting. Plutselig la jeg merke til hvor stille og forsiktig Manbir virket. Ikke veldig, men litt. Han spurte meg om jeg ble med opp så vi kunne sette oss. Jeg ble med. Bak oss kom fulgte det noen etter, Kristian, men stoppet opp bak oss en stund for å snakke litt med noen andre han møtte. Som vanlig.

Manbir og jeg satt oss til slutt ved bordene vi pleier å sitte på. Sittegrupper i andre etasje.
- Har du hørt hva som har skjedd, spør han plutselig. Jeg stirrer nysgjerrig på han mens jeg tenker meg om.
- Nei, sier jeg. Jeg har ikke hørt noen ting.
- Du har lagt merke til at Mari ikke er her, ikke sant? sier han. Igjen tenker jeg meg om.
- Ja, jeg så etter henne i sta.
- Faren hennes er død.
Han hadde et veldig alvorlig blikk, som om det han sa ikke bare var tull. Men det er ganske typisk Manbir.
- Ikke tull, sier jeg.

Det viste seg å være sant. Jeg trodde ikke på det først. Jeg anklaget han for å tulle. Men han mente det. Han hadde fått melding av henne mens han var på bussen til skolen. Hun hadde sagt at hun ikke kommer til å være på skolen, selv ikke i eksamensperioden. At han kunne si det som det er om noen skulle lure på hvorfor hun ikke var på skolen. Omsider kom Kristian, som hadde fulgt etter oss opp, men blitt avbrutt på veien. Det var liksom oss tre som pleide å henge mest sammen på skolen. Manbir, Kristian og jeg. Det var hverandre vi kjente best på skolen. Men i dag var det lenge siden sist det bare var oss tre som satt rundt bordene i andre etasje. Han lurer på hva vi snakker om. Vi sier hva som har skjedd.

Han ble sjokkert og fornektet det, akkurat som jeg gjorde. Til slutt tror han oss han også. Vi ble stille. Sa ingenting. Våre blikk var rettet nedover. Tankefulle var vi alle tre. Stemningen var plutselig trist, og i det hele tatt emosjonell. Det var første gang noen sinne at vi tre hadde opplevd en sånn stemning sammen. Jeg likte det ikke. Stillheten ble brutt. Kristian lurte på hvordan det skjedde, og jeg lurte på når. Manbir visste ikke. Var det snakk om en sykdom? En ulykke? Ingen av oss visste noen ting. Vi begynte å diskutere om vi skulle si noe til henne. Gjøre noe. Men hva kan man si? Hva kan man gjøre? Manbir var redd. Han sa han ikke vet hvordan man skal trøste noen. Selv følte jeg meg maktesløs - hvordan kan man trøste noen fra noe så stort? Går det i det hele tatt an?

Kristian dro samtalen i en annen retning. Etter en plutselig aha-opplevelse nevnte han at hele situasjon fikk han til å innse hvor heldig han selv var. At han er frisk, begge foreldrene hans er i live og han blir forsørget. Alle tre ble atter tankefulle, og vi begynte å snakke om hvordan vi selv ville reagert i hennes situasjon, og hva vi ville gjort. Alle tre var enige om at i den situasjonen ville vi ikke akkurat prioritert å gå på skolen. Neppe grid å møte opp. Sannsyneligvis ville vi altså ikke se henne igjen før sommeren. En ganske stor humørdemper, med andre ord. Og dermed blir vi stille igjen. Det kommer to stykker til. To stykker som vi har begynt å henge med i løpet av det siste halvåret. De satt seg, og avbrøt det som var igjen å si om Mari og det som hadde skjedd. Manbir og jeg vekslet usikre blikk. Ingen av oss sa noe, og vi snakket ikke mer om det. Vi snakket og lo og latet som ingenting nå som de to andre hadde satt seg med oss. Men blikkene våre møttes noen ganger, usikre som vi var. Og den melankolske stemningen lurte fortsatt.

Timene våre begynte. Jeg gikk til tyskrommet. Vi skulle se film, siden vi var ferdig med pensum og egentlig ikke hadde noe mer å gjøre. På veien til klasserommet gikk vi som om alt var normalt. Alle snakket som normalt, og oppførte seg som normalt. Som om ingenting hadde skjedd. Verden tok ikke hensyn til at noe forferdelig hadde skjedd med en veldig bra jente. Hun var alltid grei, ikke overlegen eller slem overhode. Hun fortjente da ikke noe sånt. Men verden holder visst ikke med noen.

Vi skulle se en film i tysken. Filmen var ekstremt spennende, og jeg glemte helt hva som hadde skjedd tidligere. Mens filmen var i gang fikk jeg en melding av kjæresten min. Hun lurte på om jeg hadde kommet opp i noe. Jeg hadde ikke det. I dag har vi vært sammen i to måneder, så jeg sa gratulerer med dagen siden jeg først hadde kontakt med henne. Og vi pratet en stund. Jeg ble glad. To måneder, du. Det er flott. Og stemningen som for noen få minutter siden hadde vært melankolsk, hadde nå blitt glad og jeg tenkte mer på hva som var bra i mitt eget liv.

Jeg skulle hjem igjen. Jeg satte på musikk, og forsvant i min egen verden som jeg alltid gjør. Bare gikk i riktig retning. Nesten på autopilot. Jeg kom hjem og pratet med mamma og pappa, og bestilte billetter til Hove. Jeg kom igjen på at det var noen som ikke var like heldig som meg. Og jeg ble stille igjen.

Jeg gikk opp på rommet mitt. Jeg tenkte på Mari igjen, det som hadde skjedd. Det Manbir, Kristian og jeg snakket om. Hva kunne man gjøre? Hva kunne man si? Skulle man bare sitte der og ikke gjøre noe? Glemme alt sammen? Jeg orket ikke sitte inne lenger, så jeg gikk ut. Prøvde å sette meg inn i hennes situasjon. Gjorde som jeg tror jeg ville gjort hvis det som skjedde med henne skjedde med meg - gikk til skogen og satt meg et sted i skogen med god utsikt der jeg var alene og kunne tenke.

Det er ikke sjeldent man glemmer at verden kan være uforutsigbar og farlig. At livet kan ta en uventet vending nesten når som helst. Og det føles surrealistisk og rart, det jeg fikk vite i dag. Ikke bare det, men at på tross av hva som har skjedd, så har resten av dagen vært akkurat som dagene alltid er. Jeg hadde ikke akkurat forventet noe annet, men allikevel. Jeg satt uansett alene og tenkte, lenge. Jeg ville gjøre et eller annet. Si noe til henne. Det er vel i alle fall bedre å si noe enn å ikke si noe?

Jeg innså at ting kan ta en uventet vending. Det har jo skjedd meg før, men ikke noe som forandret ting såpass mye så fort. Og jeg kan tenke meg at savnet etter det man har mistet ikke vil forsvinne på mange år - eller forsvinne i det hele tatt. Uansett er jeg full av sympati i dag. Jeg synes det som har skjedd er utrolig forferdelig og trist, selv om det ikke har noe med meg selv å gjøre. Jeg synes også at det er dumt at det har skjedd med akkurat Mari. Hun er for grei til at hun skal måtte gå igjennom noe sånt. Det høres kanskje cheezy ut, men det er nå hva jeg tenker.

Jeg har aldri trodd på at det er noe bedre sted man kommer til når man dør. Aldri har jeg trodd på noe paradis eller nirvana, egentlig ikke heller "noen annen side."
Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke gjør det...
Men i dag håper jeg at jeg ikke har rett. Og jeg håper at faren til Mari virkelig hviler i fred, som man sier. Jeg håper også at Mari er å finne tilbake på skolen i alle fall etter sommeren, og at hun på tross av det som har skjedd får en fin sommer - at den i alle fall blir så bra som den kan bli.

I morgen skal jeg også ta av meg hatten og skåle for at hennes familie måtte holde sammen og i hvert fall ha det komfortabelt hos hverandre.

So,
So you think you can tell
heaven from hell,
blue skies from pain?

Can you tell a green field
from a cold steel rail,
a smile from a veil?

Do you think you can tell? ~